Tundradalskyrka (1970 m) 15.08.15
Deltakere:
Rolf, Trond og Arne
Tundradalskyrkja er en av topptrimtoppene til Luster turlag 2014-16 og
Arne trengte følge på denne turen. Rolf og Trond var ikke vonde å be. Dårlig
værmelding gjorde at turen først avlyst, men onsdag oppdaget Rolf at
metreologene hadde skiftet mening totalt og dermed var det bare å pakke
sekken. I juli 1985 besteg Arne toppen første gang fra Nørdstedalsseter/Fivlemyrane
og turen tok 9 timer. Tretti år etter var det nå samme Topptrimmen for andre
gang og nå skulle den kortere varianten fra Sota sæter prøves. Det skulle
vise seg at denne turen ikke ble særlig kortere likevel. Vi ble tatt godt imot på Sota fredag kveld og koste oss med god mat
og vin. I dette området hadde Turgruppa flere minneverdige turer på
90-tallet, men dette var første besøk på sommerføre. Under frokosten lørdag
morgen snakket vi med ei italiensk dame som hadde vært brefører over
Fortundalsbreen denne sommeren og som hadde besteget både Tundradalskyrkja og
Tverrådalskyrkja tidligere i uka. Ut fra hennes erfaringer valgte vi å følge
stien mot Fortundalsbreen og bestige toppen fra vest. En kortere variant er å
følge stien mot Illvatnet og ta seg opp i ura langs den nordøstre snøbakken
der. Vanskelighetsgraden er antagelig omtrent lik, men ifølge henne litt
brattere klyving helt på slutten uten at det blir direkte vanskelig. Klokka
09.30 var vi i gang, Arne for anledningen iført splitter nye fjellsko i
grelle farger. Litt klinete oppover første lia, så et flatere parti langs et lite
vann før ny bratt stigning og man er oppe på breplatået i 1400 meters høyde
og ser Tundradalskyrkja til venstre. Vi hadde ikke gått så lenge før en
diger, kølsvart sky kom til syne over Tverrådalskyrkja. Vi fikk litt angst og
tenkte at nå kom dritværet fortere enn meldt. Heldigvis forsvant denne skya
nesten like fort som den kom og deretter ble været bare bedre og bedre. Opp på platået forlot vi stien omtrent ved vannet på 1401 m og tok
peiling rett mot toppen. Vi hadde trodd at det skulle være bortimot snødekt
herfra, men det var langt fra tilfelle. Det var heller ikke is på vannene
lenger her oppe. En snøbakke gikk halvveis opp mot toppen, men vi skjønte at
vi neppe ville få bruk for isøksa som vi hadde tatt med oss for sikkerhets
skyld. Det ville bli en varm dag og mjuk snø. Ovenfor snøbakken så det veldig
bratt ut, men den slags løser seg som regel når man kommer oppi der. Etter en
matbit begynte vi på oppstigningen. Bakken var bratt og det var blytungt
oppover. Med mange pustepauser gikk det jamt og trutt. Så kunne vi endelig ta
fatt på de siste 2-300 høydemetrene opp gjennom steinura. Vi var slitne og
det var tungt. Masse laus stein gjorde dessuten at vi måtte trå forsiktig. Trond
ble faktisk sittende dønn fast da noen steiner sklei og låste fast foten, men
han kom seg så vidt laus med egen hjelp. Vi nådde toppen etter 4.5 time. Det blåste kraftig og vi måtte spenne
imot i de verste kastene. Vinden sopte brillene av nesa på Arne. De blåste
mange meter bortover før de landet i ura. Heldigvis ble de gjenfunnet ganske
raskt. Dette var ikke noe blivende sted og etter å ha klippet i kortet, samt
tatt noen bilder, gikk vi ned samme vei. Den lause steinura gikk uten
problemer og snøbakken var bare en fryd. Vi fulgte snøfelt videre så langt
det var mulig før vi unte oss en skikkelig god pause i sola. Vanligvis oppleves returen som mye kortere og mindre slitsom enn
oppturen. Ikke slik denne gangen. Da vi kom tilbake på stien var det evig
langt tilbake til Sota og ingen av oss kunne skjønne at det virkelig hadde
vært så langt. Vi gikk og gikk i relativt steinete terreng og måtte
konsentrere oss hele tida. Etter hvert var vi alle dyktig slitne og kom ned
til Sota i spredt orden. Da hadde vi vært ute i 8.5 time og brukte altså 4
timer ned igjen, riktignok inklusive en god pause. Godt fornøyd etter dagens strabaser rakk vi en kjapp pils i solveggen
og en dusj før vertskapet kunne by på en lekker middagsbuffet. Nå kom dagens
andre høydepunkt. På vårt bord satt det to damer fra Dovre og et eldre
ektepar som ikke sa så mye før mot slutten av måltidet, men da skjønte vi at
dette hadde vært helt usedvanlig spreke friluftsfolk i sine yngre dager. Det
viste seg å være Bjørn Wold som nesten må betegnes som en legende i
bresportmiljøet. Som glaciolog har få nordmenn ferdes så mye på breene som
han. Han var dessuten sentral i opprettelsen av bresportgruppa i DNT, av de
første instruktørene på brekursene her til lands og en flittig bidragsyter i
«Breposten» i mange år. Kona var ikke dårligere og hadde vært med på et utall
av turer, gått Birken osv. Nå var de 77 år gamle, men det skulle man aldri
trodd. Et virkelig flott par var de. Med kunstige knær og hofter var
aktivitetsnivået naturlig nok redusert, men de hadde akkurat vært i Luster og
besøkt Fuglesteg. Stein kjente de også godt. Det ble en lang og hyggelig
kveld sammen med Unni og Bjørn, samt frokost neste morgen. Deretter stavret vi
oss inn i bilen og kjørte hjem etter en fantastisk helg. |