27- 30. mar 2014
Deltakere: Sven, Trond, Rolf, Arne, Einar
|
Fjellet fra Hjerkinn til Lillehammer er et
flott turområde av mange grunner. Adkomstmessig er det
kjempelettvint. Denne gangen skulle vi egentlig starte på Hjerkinn,
men jobbforpliktelser for noen gjorde at vi måtte kutte ned antall
dager. Derfor startet vi på Høvringen. Hele opplegget ble mekka over
en pils på byen noen dager før.
Vi dro med toget torsdag ettermiddag og
brukte et par timer til Otta. Der ble vi henta med minibuss og hadde
en snau halvtime til Brekkeseter. Tre timer etter at vi dro
hjemmefra satt vi til bords og kunne kose oss med en deilig middag.
Enklere og kjappere kan det ikke gjøres. Underveis måtte dessverre
to harer bøte med livet. De sto intetanende ute i vegkanten da vi
kom. Bilen foran oss kjørte ned den første, dermed hoppa den andre
ut i veien og ble truffet av vår bil. Sjåføren returnerte med en
plastsekk fra Brekkeseter og ville plukke de med seg på hjemturen.
Så ble det vel haresteik til middag der i gården.
Brekkeseter
var et veldig koselig sted som kan anbefales. Her var det hyggelig
vertskap og vi fikk godt stell på alle måter. Klokka ti neste morgen
var vi klare til start. Været var strålende og slik var det meldt
hele helga. Det bar i vei i nypreppa spor til Brekkeseter. Vi ble
tatt igjen av en gammel snowmobil og fikk se hvordan denne farkosten
ser ut både inni og utapå. For Einar vekket det mange gamle minner.
Vi hadde nesten ikke forbrukt en kalori, men ved Peer Gynt-hytta var
det lunsj i sola og deretter tråkka vi vårt eget spor videre på
nordsida av Randen. Det var lengre stigning enn vi hadde trodd, men
et mye morsommere valg av trasé enn kvistaløypa som går i mer flatt
lende rundt fjellet. Vi hadde ikke kompromisset med utstyret selv om
værmeldingen var strålende. Alle hadde sekker som veide ca 15 kg med
soveposer og full vinterbekledning. Ja, Rolf hadde til og med valgt
den tunge bomullsanorakken sin og hadde den tyngste sekken av alle.
Vi brukte fem timer til Rondvassbu i rolig og behagelig tempo. Å gå
her innunder de mektige rondetoppene er en flott naturopplevelse. På
hytta ble det øl og dram i solveggen. Det var overraskende mye folk
der og mer skulle det bli. Snart dukka det opp minst 30
legestudenter fra Trondheim som skulle på toppturer i helga. Under
middagen satt vi sammen med en gubbegjeng fra Drammen. Det viste seg
at Einar hadde jobba sammen med en av dem. Middagen ble forresten
minneverdig fordi vi fikk feil vin, men en Amarone til nesten kr 600
pr flaske er ikke å forakte. Direkte billig blir ikke en fjelltur
med slikt drikke, men det får vi tåle. Utpå kvelden kom vi i kontakt
med en kar fra Hafslo som het Robert og som åpenbart var både sprek
og fjellvant. Vi hadde fått eget rom med fire køyer og en madrass på
gulvet. Rondvassbu virka å være pussa opp en del og holdt god
standard.
Lørdag var vi klare til avmarsj klokka 10.00. Da
var det allerede så varmt at man kunne gå i bare supertrøya. Sporet
var steinhardt, men snart tok vi mot venstre og oppover mot Grønbue,
der vi la Rondane bak oss og dreide rett østover mot Mjølrakkhaugan.
Det var fint og jomfruelig terreng der vi tråkka vårt eget spor. Så
kryssa vi over til Fremre Steinbudalen. Kjøremsbua som står avmerka
på kartet kunne vi ikke se. Prøvde så å leite oss fram til ei bu ved
foten av Steinbudalshøa, men heller ikke denne var mulig å finne.
Det gikk et scooterspor på andre sida av dalen og der observerte vi
to mennesker. Seinere viste det seg at det var Arnes kollega Astrid
Halsa m/mann på dagstur. De hadde også lagt merke til oss og tenkt
at dette var dansker med store sekker og litt utafor allfarvei.
Siden vi ikke fant bua kjørte vi utover Steinbudalen for å lunsje,
men det var en kald trekk her og til slutt slo vi oss bare ned i et
bekkeleie. Vi kunne se bort på ei gjeterbu i enden av dalen, nede
ved Søre Eldåkampen og visste at bakom det fjellet lå dagens mål,
Eldåbu. Det var lett match. Snart kunne vi se bort på hytta og fant
et tydelig spor helt nede i elvesøkken, før vi tråkka oss opp
gjennom bjørkeskauen langt sommerstien den siste biten fram til
hytta. Vi stussa over at vi ikke så Trollski-løypa, men så viste det
seg at den faktisk ikke var merka denne vinteren, noe som flere
hadde bemerket i hytteboka. På Eldåbu var det allerede folk. Det var
Arvid Holthe som hadde lånt seg en Alaska Husky i Gausdal og var på
en liten ekspedisjon nordover. Det var hyggelig å treffe han igjen.
Før frokost på Rondvassbu hadde vi faktisk lest i ei bok om Norge på
langs turen til Arvid og Stein P. Aasheim. De to var av de første
som gjennomførte det prosjektet. Arvid fortalte at han hadde prøvd å
gjenta bedriften denne vinteren, men været hadde stoppet han flere
ganger så han måtte gi opp. Like etter oss kom det to jenter som
viste seg å være leger på Gjøvik sjukehus. Direktør Rolf foreslo å
opprette en egen sengepost på sitt rom, men de valgte merkelig nok å
trekke seg tilbake til annekset. Arvid dro av gårde med bikkja for å
frakte noe av pikkpakket sitt lenger fram i dalen. Vi lagde oss
middag og da han kom tilbake lagde jentene og han middag sammen. Så
ble det en lang kveld i hytta der vi fikk tømt det vi hadde igjen av
brennevin.
Søndag morgen var avmarsj kl. 10.00 og så gikk vi
i knallharde spor mot Venabu. Samme fantastiske været i dag også.
Framfor å følge kvistaløypa med litt tøffe utforkjøringer på det
skarpe føret foreslo Einar å velge en snillere rute mot Bølhøgda og
så slakt utover i den sørvendte skråningen inntil vi kom inn på
oppkjørt spor igjen ved kraftledningen. Et ypperlig veivalg med fin
nedkjøring. Det oppkjørte sporet var glassert og i en lang bakke
gikk det vanvittig fort, men alle kom ned med liv og lemmer i
behold. Så var det bare å følge løypa videre til Venabu. Hele turen
tok bare 2.5 timer. På hytta til Einar fikk vi spadd fram en
sitteplass før Mette og Marit kom med formiddagsmat og biler som
brakte oss helt hjem til døra.
En ting er at denne turen
kanskje er det flotteste vi noen gang har opplevd rent værmessig og
med et føre som gjorde turen til en leik, men det er også fristende
å si at denne turen var et paradigmeskifte i Turgruppas historie.
Når var vi sist så samstemte på at vi ønska å gå en lett tur med
etapper på ca 5 timer pr dag? Det er bare å innrømme at vi liker å
ta det litt mer med ro. Men kameratskapet og den gode stemningen er
som før. Vi er jammen heldige som fortsatt kan ta slike turer
sammen.
|
Tilbake |
|
|