Deltakere: Rolf/karen, Sven/;Mette, Trond/Gerd, Einar/Marit, Arne/Kjersti

Lørdag

Vi drømte om blå himmel og varme sommerkvelder, men da vi gikk inn for landing i Bastia lørdag ettermiddag var det temmelig grått. Det gikk raskt å ordne leiebilene (to Peugeot og en Renault), og mens Gerd/Trond og Karen/Rolf dro av gårde i den ene bilen for å handle mat, dro Mette/Sven og Marit/Einar med Kjersti/Arne på hjul til Erbalunga for å finne boligen. Det ble fort mørkt og innover mot Bastia var det en forferdelig trafikk. En viktig fotballkamp var akkurat over og halve byen hadde sett den. Nå var de på vei hjem. Det løsnet etter hvert, og i Erbalunga møtte vi kontaktpersonen på en bar og hun fulgte oss til Villa Benvenuti som lå halvannen kilometer utafor byen. Stemningen steg da hun viste oss rundt i et flott gammelt hus med alle fasiliteter, og med både basseng og boblebad ute i hagen. Kjøkkenet var velutstyrt og i stua var veggene dekorert med fresker av halvnakne pinuper. De var laget av amerikanske soldater som bodde her under krigen.

Bakgrunnen for hele turen var at Gerd, Kjersti og Sven fylte 60 år i 2012 og det skulle feires. De tre jubilantene fikk velge hvert sitt rom i hovedbølet, de øvrige tok til takke med et mer spartansk anneks. En fin gest overfor bursdagsbarna!

Innkjøperne kom med bilen full av godsaker og snart satt vi samlet rundt hagebordet for å innta turens første felles måltid. Pasta og skinke gikk ned på høykant sammen med korsikansk vin (som det var litt blanda meninger om). Det var en varm og stille kveld med ganske fuktig luft. Mette og Marit måtte snart teste bassenget og meldte om god temperatur i vannet. Villaen lå på en klippe med havet rett utafor og snart kunne vi ta kvelden til lyden av de kraftige brenningene. I løpet av natta kom det noen solide regnbyger.

Søndag

Det var grått i fjellene som vi kunne skimte oppe i lia, men nede ved sjøen var det streif av sol og godt vær. Etter morgenbad og frokost ble det plutselig bestemt å ta turen til Monte Stello (1307 m). Dette var den nærmeste toppen i området og en tur vi hadde blinket oss ut på forhånd. Hele gjengen, unntatt Gerd, Trond og Arne, dro av sted i tolvtida. Gerd var blitt kraftig forkjøla og ville roe ned ved bassengkanten, mens Trond og Arne spaserte inn til Erbalunga for å sjekke stedet. Veien var ikke akkurat beregnet for gående, men med litt forsiktighet gikk det greit. Noen syklister passerte, men det virka ikke så fristende med sykkeltur på slike smale og svingete veier der bilene kom i høy hastighet.

Erbalunga er en liten landsby der trafikken går rett gjennom hovedgata, men den kunne by på en Sparbutikk, slaktebutikk og baker. Vi hadde planlagt å lage noen middager hjemme og her kunne vi tydeligvis få alt vi trengte. Nede ved havna og byens gamle tårn (Tour) var det et koselig område med flere restauranter. Det ble en øl der, mens vi skottet opp mot Monte Stello som lå helt skjult i tåka. Vi var i grunnen fornøyde med at vi ikke sleit oss fram oppi der.

Vel hjemme igjen dekket vi opp til lunsj og da kom Mette og Marit vandrende til gards. De hadde avbrutt turen og vendt nesa hjemover. Litt seinere dukket Kjersti og Karen opp. De hadde gått noe lenger før de snudde. Men hvor var gutta? En telefon avslørte at de hadde vært på toppen, men strevde litt med å finne rette veien fra der de kom ned igjen til bilvei og derfra nordover et par km til der bilen var parkert. Det skulle gå flere timer før de dukket opp, sultne, trøtte og kraftig oppskrapet på beina etter å ha baska i tornekratt. Da hadde vi andre sovet ut rusen etter mye vin til lunsj, så det var en litt redusert gjeng som bestemte seg for å ordne middag på enkleste vis. Utstyrt med hodelykter og refleks vandra vi inn til byen, stoppet på første og beste restaurant og spiste blåskjell og pizza der.

Mandag

Det var Korsika ferie som hadde formidlet utleie av villaen og Einar hadde fått mange gode tips av Helen som driver firmaet. Et av dem var å besøke en vingård i landsbyen Patrimonio. Dette ble dagens første reisemål. D-81 brakte oss opp i høyden og over mot vestkysten. En flott kjøretur i seg selv. I Patriomonio var det prøvesmaking og de fleste kjøpte med seg noen flasker av den lokale vinen. Så fortsatte vi langs vestkysten nordover til Centuri Port i riktig fint vær. Her måtte det kjøres rolig skulle de i baksetet klare å holde på maten og man fikk for seg Gluntans gamle slager i en lett omskrevet versjon: ”Bak hver en sving finns alltid nye svinger. ..”

Centuri Port var en koselig fiskelandsby og vi fant oss et lunsjsted etter tips fra noen norske damer som vi støtte på. For å komme østover igjen valgte vi den smale og spennende fjellveien D-35. Her var det bare plass til én bil i bredden og nokså bratt ute på sida, men heldigvis var det nesten ingen trafikk.  Sven lå i front og loste oss sikkert over.

Om kvelden hadde vi et flott grillmåltid hjemme i villaen, tilberedt med felles innsats og under Rolfs ledelse. Som alltid spiste vi ute, men denne kvelden var det en kraftig vind som var litt sjenerende. Sven oppdaget at han likte rosévin, men om det var grunnen til neste dags plager skal være usagt. Det var også andre med mageproblemer de første dagene.

Tirsdag

Ting begynte å sette seg. Gruppa var i ferd med å finne en rytme og dagene fikk et mønster. Trond, Rolf og Einar var først oppe og satt allerede fordypet i en bok eller avis da vi andre kom sigende fra klokka åtte og utover. Mens vi tok et morrabad i bassenget, en svipp nedi boblebadet og deretter en herlig kaffekopp, dro Trond og Rolf inn til byen og handla frokost.  I nitida sto den klar med fersk pariserloff, egg, patéer og annet deilig pålegg. Vi fikk erfare at vi ikke var aleine ved utebordet. Vepsen dukket opp og var plagsomt pågående, men heldigvis ikke aggresiv. Heldigvis holdt den seg borte om kvelden.

Vi som hadde vindu ut mot hagen hørte at det regnet hver natt, men forundret oss over at det var tørt om morgenen bortsett fra rett utafor døra. Mysteriet ble oppklart da vi oppdaget dyser som så vidt stakk opp av jorda, og et vanningsanlegg som slo seg på automatisk hver natt i firetida og dusja rosebedet.

Villa Benvenuti hadde tre uteplasser. Et yndet sted å kontemplere om morgenen var oppe i ”Baugen” – en terrasse helt ute på kanten av klippen, formet som baugen på en båt. Her kunne man sitte med boka si eller bare se utover havet og fergene som passerte. Elba lå rett i synsranda, men kunne for det meste bare skimtes gjennom disen.

Tirsdagens gjøremål var å bade. Vi kjørte noen mil nordover og fant en fin sandstrand. Temperaturen i vannet var passe og bølgene morsomme, men det var overskyet og litt vind så det fristet ikke å legge seg til. Etter å ha dusjet hjemme gikk vi i spredt orden inn til Erbalunga og spiste lunsj der.  Om kvelden var det igjen middag hjemme, der vi med felles innsats laget en nydelig fiskegryte.

Onsdag

I all turistinfo om Korsika framheves den smalsporete jernbanen som skal være så pittoresk der den slynger seg mellom fjellene fra øst til vest. Tja, sterkt oppskrytt spør du meg, men det kunne vi ikke vite på forhånd. Ergo stilte vi på jernbanestasjonen i Bastia tidlig om morgenen og entret et moderne togsett som tøffet ut fra stasjonen og stoppet på en mengde småsteder bortover. Sporet følger stort sett D-193 som er hovedveien til Corte, så det er ikke mye man ser fra toget som man ikke ser like godt fra bilen. Likevel var det en fin togtur og artig å komme til Corte som er universitetsby og tidligere hovedstad på Korsika. Byen ligger på 4-500 moh og inne blant fjellene. Her kunne vi skue topper som smakte av fugl. Citadellet er et naturlig mål der det kneiser over byen. På vei dit stoppet vi på byens torg og spiste en baguett på et utested. Citadellet kunne by på et ufattelig kjedelig museum, bortsett fra at de hadde hengende et digert maleri av Christian Skredsvig der. Det framkom ikke at han var nordmann. Festningsanlegget var for så vidt artig med flott utsikt. Størst inntrykk gjorde utedassen som hadde et fritt fall på sikkert 100 m. Corte hadde ikke særlig mer å by på så det ble lange timer å slå i hjel før toget returnerte i femtida.

Tilbake i Bastia oppsto turens eneste tilløp til uoverensstemmelse, for hvor skulle vi spise middag? Et halvhjertet forsøk på å finne en restaurant i nærheten av stasjonen ble oppgitt etter fem minutter. Einar hadde lest om en god restaurant oppe ved Citadellet og mente vi burde dra dit. Takket være Tronds medbragte Tomtom fant vi fram, men én ting er å kjøre bil på Korsika, en helt annen sak er å få parkert. Her oppe var gatene stinne av biler, men et parkeringshus redda oss. Å finne restauranten La Cassarolla var heller ikke enkelt, men noen lokalkjente viste oss under stor munterhet fram til riktig sted. Da så vi at restauranten het A Casarelle. Kanskje ikke så rart at de lo litt av oss. Maten var god og utsikten utover indre havn flott. Da vi omsider kom tilbake til Erbalunga var hele gjengen så trøtte at vi gikk rett til sengs.

Torsdag

Vi hadde levd tett innpå hverandre i flere dager. Etter morgenritualet  delte vi oss opp i mindre grupper. Gerd og Trond gjorde seg en kjøretur og utforsket  diverse sidedaler på Cap Corse. Skumsrud/Tvete dro inn til Bastia og gjorde seg bedre kjent i byen. Karen/Rolf og Kjersti /Arne kjørte nordover til Macinaggio for å gå en kyststi utover til øyas nordligste punkt.  Helt dit ble litt for langt, men de nådde Tour Santa Maria. De var gråvær med noen regnbyger.

Alle var godt fornøyd med dagen og helseplagene hadde stort sett gitt seg. Det var tid for turens gourmetmiddag og en aldri så liten feiring av 60-års jubilantene. Etter en aperitif oppe i ”Baugen” ble det servert andebryst på uteplassen. Rødvinssaus ble det også – på andre forsøk.

Fredag

Værmessig så dagen lovende ut og de fleste ville roe ned ved bassengkanten. Bare de fire turglade presset seg inn i den lille Renaulten og freste nordover igjen, dreide vestover  ved Santa Severa og fulgte D-180 som var en vei av riktig god beskaffenhet. På det høyeste punktet kunne vi se nok et tårn: Tour de Senéque som kneiste på toppen av en bratt og tilsynelatende uinntagelig klippe. Dit opp måtte vi og parkerte bilen. Det gikk fin sti oppover og fra baksiden var klippen helt grei å bestige. Tårnet ligger 564 moh og panoramautsikten var flott. Slike tårn er noe av et særtrekk ved Korsika, bygget slik at det var synlig kontakt mellom dem. Ved å tenne bål kunne man visstnok varsle hele øya om sjørøvere og andre fiender bare i løpet av en time. I dag eksisterer 91 slike tårn, spredt over hele øya.

Kveldens middag spiste vi i Erbalunga. Før vi la oss måtte noen ofre seg og tømme restlageret av øl og vin i villaen. Dette var jo siste kveld med gjengen.

Lørdag

Det er sjelden man får noe særlig ut av en hjemreisedag. Været var dessuten nokså grått og trøstesløst, men vi hadde mange timer å slå i hjel før flyet gikk kl. 19.05. Vi satset på en kjøretur oppe i høyden og det ble en kjempeflott opplevelse. Vårt felles mål var kirka San Michele, men vi la i vei i spredt orden, og med litt forskjellige veivalg møttes vi ikke igjen før på flyplassen.  Turen gikk først i tjukk tåke og sterk vind, men været bedret seg snart og vi fikk nyte en formidabel utsikt til spektakulære fjellandsbyer og djupe daler. Innimellom var det også idylliske partier, og trafikk var det nesten ikke. Vi fulgte smale D-5 rett sørover via Murato og Lento og ned på N-193. Vi skal vel ikke snakke så høyt om krevende norske fjellveier etter dette.  Det er helt klart et must å reise rundt i fjellene når man er på Korsika. Det er spennende veier som også må være ypperlige til sykkelturer. Ulempen er de store høydeforskjellene.

Renaultgjengen var de eneste som fant et skikkelig spisested underveis. De øvrige, som også hadde vært oppom Vescovato der alt var stengt, ble henvis til å spise på den stusslige flyplassrestauranten. Da bilene var tanket opp og godkjent for tilbakelevering ble vi omsider gjenforent i halvfem-tida.  Flyplassen var et ineffektivt høl og bookingen var en svett opplevelse, men omsider var det klart for take off. Resten av hjemreisa med mellomlanding i Frankfurt gikk som smurt og alle kom vel hjem i løpet av natta. Herlig å våkne til en gnistrende flott norsk høstdag i egen seng.

I forkant av denne turen hadde vi alle lest Alf B. Bryns fornøyelige reiseklassiker  ”Tinder og banditter” om påsketur i 1909, utgitt i 1943. Vi hadde mange diskusjoner og teorier om hvor den mystiske Tåkedalen kunne være, men her måtte vi reise hjem med uforrettet sak. Så da skal vi kanskje ikke helt utelukke  ny tur til Korsika en annen gang for å løse dette mysteriet?