Deltakere: Arne, Rolf, Einar + Asbjørn og Bent

Bildet fra klatrestien like ved Geneve kan du også få i full størrelse (ca 3Mb). Legg merke til hvor smal stien er før man kommer til partiet der man må åle under fjellet. Her er det dessuten slutt på sikringer. Stien går ut til venstre og deretter opp til den lille toppen der vi rastet. Da var vi 2/3 opp de ca 800 m. 

Kikket etter bilder av eggen ved Aiguille du Midi. Fant følgende om å kjøre ned på ski. Her står det at det skal være "fixed ropes" på begge sider, men de så vi ikke noe til. De var vesentlig mer snø enn på bildet, så de var kanskje snødd ned:

It starts, as do all the routes, with a hair-raising climb without skis down a knife-edge arête from the top station of the cable-car. This is the bit you'll hate. On one side, it's 2700m vertically down to Chamonix; on the other a 50 degree snow slope onto rocks and bergschrund. Take your pick. The path itself is about 30 degrees, and there are fixed ropes to its left and right. So far so good. But its surface is very variable. In an ideal world, it would consist of nicely cut steps. In the real world, it can acumulate so much powder the ropes disappear. It can be sheet ice. It can be a treacherous combination of powder on top of sheet ice.

.-oOo-.
 

Oppstarten
Under Turgruppas høstsamling på Venabu i november 2006 ble ideen om å bestige Mont Blanc lansert. Både Einar, Rolf og Arne hadde i løpet av året vært på Kilimanjaro og nå fristet det å prøve seg på et annet høyt fjell. Trond og Sven var ikke så interessert, men de tre andre ble raskt enige om å prøve.

Kjerstis fetter Asbjørn Braanaas bodde i Geneve på fjerde og siste året. Arne tenkte at det kunne være både hyggelig og fornuftig å lodde interessen der i gården. En stedlig representant i området kunne gjøre planleggingen enklere. Under en julemiddag luftes tanken og Asbjørn var i fyr og flamme med en gang.

Utover vinteren sjekket vi diverse reisebeskrivelser på nettet og ble enige om å satse på traversen fra Cosmiquehytta via toppen og ned normalveien til Gouterhytta. Steinar Bekkevold på Lillehammer bidro med verdifulle tips etter at han og dattera var der i 2005. Vi valgte å satse på tur uka etter St. Hans slik også de gjorde. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss et minimumsopplegg, men satsa til slutt på ei hel uke slik at vi hadde litt mer spillerom i forhold til både akklimatisering og værforhold.

Utover våren og desto nærmere vi kom avreise haglet epostene mellom oss. Det ble litt forskjellige oppfatninger av hva som er beste opplegg for akklimatisering osv. Asbjørn gjorde en formidabel planleggingsjobb på sin kant. Han kom i kontakt med Bent Kvarme som også bodde i Geneve og som ville være med. Han hadde mye bre- og klatreerfaring og ville utgjøre et verdifullt tilskudd til gruppa. Dessuten valgte vi å satse på en profesjonell guide etter at Asbjørn kom i kontakt med Jerome og fikk mekka et spesialopplegg med han. Einar foreslo å starte i Zermatt. Der ligger blant annet Breithorn som en lett tilgjengelig 4000 m. topp.

I mai-juni gjorde Asbjørn og Bent flere klatreturer sammen og besøkte også Cosmiquehytta en helg. De kunne rapportere at høyden (3800 m) var temmelig merkbar uten akklimatisering. Lillehammergutta drev også intense forberedelser. Formen ble skjerpa på forskjellig vis med stadig nye rekorder opp til toppen av Balbergkampen.

24/6
Tre spente karer fra Lillehammer ankom Geneve om kvelden og ble møtt av Asbjørn på flyplassen. Snart satt vi benket rundt utebordet hos Nina og Asbjørn med mat og vin. Asbjørn fortalte at værmeldingen var dårlig for de kommende dagene. Det hadde snødd mye og Jerome var svært usikker på hva det ble til. Været var derimot bedre i Zermatt så Einars forslag om å dra dit var optimalt. Bent kunne ikke bli med dit på grunn av Norgesbesøk. Nå var det bare å komme seg til køys for tidlig start neste morgen, men først var det utdeling av klatrehjelmer, seler, tau og hva det nå var Asbjørn hadde handlet inn for oss siden fjellutstyr var vesentlig billigere der nede.

25/6
Fin kjøretur til Zermatt i Asbjørns bil. Fra Täsch tok vi tog siste biten siden Zermatt er bilfri. Gråvær og litt duskregn, men vi fant raskt en restaurant og fikk oss lunsj. Arne tok en Diamox til dessert, de andre sto over foreløpig. Deretter var det å ta seg gjennom byen til gondolstasjonen og finne rette banen opp til Trockener Steg. For den som aldri har vært i alpene og prøvd dette før var opplevelsen ganske sterk og man følte seg liten blant disse fjellene. Tåka hang rundt Trockener Steg og været var ikke akkurat lystelig. Nå skulle vi følge alpintraseen ca 300 høydemeter opp til Theodulhütta på 3200 m. Hytta ligger på den italienske siden og Einar hadde bestilt plass til oss der. Været ble raskt ganske ufyselig med regn og enkelte kraftige vindkuler. Det var heldigvis lett å finne veien og vi hadde dessuten et italiensk følge et stykke foran oss. I rolig tempo bruker vi to timer. Hytta viste seg å være et skikkelig nedslitt og stusslig sted, men med et nytt påbygg beregnet på alpinsesongen. Der var det flott restaurant, men den var stengt nå. Heldigvis var det nye toalettanlegget i bruk. Vi innkvarterte oss på to rom i annen etasje, Rolf og Einar i det ene, Asbjørn og Arne i det andre. Veggene bulte av fuktskader, det trakk fra vinduene og det var kraftig svikt i gulvet, men vi fikk god mat og kunne se at kjøkkenet var helt moderne. Ikke før var vi kommet i hus før været ble skikkelig dårlig. Det lynte og tordnet og strømmen gikk flere ganger. Det virket litt dramatisk, men vertskapet satt helt avslappet så vi skjønte at dette var helt normalt. Høyden påvirket oss i forskjellig grad. Asbjørn følte seg uvel og tok en Diamox. Rolf og Arne gjorde etter hvert det samme for å forebygge. Ruskemennesket fra Venabu biter ingen ting på. Natta forløp omtrent som forventet med variabel søvn og flere pisseturer ned i kjelleren.

26/6
Neste morgen skinte sola ned på hvitkledde tinder og vi kunne se dagens mål, Breithorn, 1000 høydemeter over oss. I kaldt vintervær fortsatte vi oppover alpintraseen mot Kleine Matterhorn. Skaren var fin å gå på og snart varmet sola. Etter 2.5 time var vi oppe ved Kleine Matterhorn og tok på oss tauet før kryssing av breplatået. Breithorn virket å ligge et steinkast unna. Vekslet noen ord med en guide på tur med to spreke jenter. Det var mye folk på vei opp og ned fra toppen. Over breen gikk det et tydelig spor i bue rundt et sprekkområde, så det å finne veien var ikke akkurat noen stor utfordring. Brukte en halvtime over breen, men så begynte stigningen for alvor og stegjerna måtte på. Snakket med en gubbe på 75 år som gikk aleine og skulle bestige toppen for femtende gang – imponerende. Han fortalte at det hadde falt to meter snø de siste to månedene. Dette var mer snø enn det hadde vært midt på vinteren.

Alle følte seg i god form og vi gikk sakte, men sikkert oppover den bratte snøflanken på Breithorn. Måtte ta pustepauser flere ganger. Fjellsida var bratt og en utglidning lite ønskelig, men heller ikke særlig sannsynlig for det var godt spor og fast snø. Det er nok ikke uten grunn dette betegnes som den lettest tilgjengelige 4000 m. toppen i Alpene. Etter ca 1.5 time sto vi endelig på toppen og klokka var da 13.00. Hjertet slo hardt, men dette gikk tross alt veldig greit. Utsikten var imponerende, men det gikk ikke mange minutter før skyer la seg over toppen og skjulte det hele. Da gikk vi forsiktig nedover og sto snart ved innsteget igjen. Over breplatået var snøen blitt veldig bløt og tung å gå i. Da vi nærmet oss Kleine Matterhorn var vi dauslitne og kosta på oss en matpause. Vi hadde ikke spist annet enn sjokolade og nøtter i løpet av dagen så matlysten var ikke så mye å skryte av i høyden. Vi hadde egentlig planlagt å gå ned til Trockener Steg, men innså at vi var for slitne. Dessuten var klokka blitt 15.00 så det var ganske langt på dag. Vi krekte oss isteden gjennom tunnelen som går gjennom fjellet og bort til gondolheisen og kjørte raskt og bekvemt ned igjen til Zermatt. Nå måtte vi finne et sted å bo og få oss mat og drikke. Asbjørn insisterte på det dette måtte gjøres i motsatt rekkefølge, og slik ble det. Vi benket oss på første og beste uterestaurant bare noen hundre meter fra gondolen og bestilte øl og mat før vi spurte om mulighet for overnatting. Vertinna, som vi straks døpte Gretchen, var nok litt skeptisk til oss i starten, men det endte med at vi fikk en fin leilighet for en billig penge. Snakk om flaks. Dessuten hadde vi verdens flotteste utsikt til Matterhorn fra stuevinduet. Seinere på kvelden ruslet vi en tur til byen og avsluttet med en pizza der. Innslaget av japanere i gatene var så enormt at vi mente folketallet i Japan måtte være kraftig redusert for øyeblikket. Asbjørn snakket på telefonen med Jerome som anbefalte oss å forbli i Zermatt inntil videre. I Chamonix var det dårlig vær. Guidefirmaet han jobbet i hadde besluttet å ikke ta folk til fjells under de rådende forholdene.

27/6
Vi var litt treige på morrakvisten og restaurantene hadde avsluttet frokostserveringen, men på Jernbanekafeen fikk vi napp hos en svensktalende kelner og bestilte hver vår gigantfrokost med egg og bacon, samt masse annet. Einars stegjern hadde gått i stykker og han kjøpte seg nye på sportsbutikken. Der ble han kjent med ekspeditøren som hadde mange turtips å gi, men vi hadde allerede bestemt oss for at dagens tur skulle gå til Monte Rosa hytta der vi hadde planlagt å overnatte. Vi tok toget opp til Gornergrat – en spektakulær tur med fantastisk utsikt. Endelig oppe ved hotellet fikk vi se at turen til Monte Rosa hytta var temmelig annerledes enn vi hadde forestilt oss. Det var ca 600 høydemeter ned til breen. Selve hytta lå oppe i fjellsida i et karrig og stusslig terreng. Dette frista overhodet ikke og vi endra planen umiddelbart. Skyer kom og gikk, men vi starta på eggen bortover mot Rote Nase. Vi kunne bare skimte veien i tåka, men vi befant oss på 3100 m. og ville uansett ha en god akklimatiseringseffekt av turen. Veien var stort sett grei, kanskje med unntak av et lite snøfelt som virka litt bratt. På neste fjelltopp lå det en stasjon for gondolbanen, men denne var stengt. Vi fortsatte videre utover eggen og fikk en luftig vandring langs en bra tilrettelagt sti. Til slutt nådde vi toppunktet som var en ganske smal og luftig affære som innbød til fotografering av barske gutter i bratt fjell. Etter matpause her gikk vi samme veien tilbake og spiste gulasjsuppe på hotellet før vi tok toget ned igjen til Zermatt. Vi gikk rett tilbake til Gretchen og spurte om vi kunne få igjen leiligheten vår. Det var greit og snart var vi innkvartert der igjen. Kvelden ble avsluttet nede i sentrum, først med et besøk på kirkegården. Der lå det mange som opp gjennom åra hadde ”abgestürzen” fra Matterhorn og andre fjell. Oppløftet over fortsatt å være blant de levende tok vi sete på en skikkelig gourmetrestaurant og fikk servert biff tilberedt over åpen ild. Jerome sendte en SMS, men hadde ikke noe nytt å melde annet enn at forholdene i Chamonix fortsatt var dårlige. Vi foreslo overfor han å heller satse på Gouterruta siden den er mindre rasutsatt.

28/6
Liten tvil om hvor frokosten skulle inntas og snart satt vi benket på Jernbanekafeen for ennå en gigantfrokost. Etterpå gikk vi til sportbutikken for å få noen tips av Einars nye bekjentskap. Vi hadde tenkt oss til Castor eller Pollux, men det viste seg å være litt mer krevende topper enn vi trodde. Stemningen ble plutselig litt amper. Hva skulle vi nå finne på? Det endte med ny tur til Breithorn, men nå kunne vi kjenne stor forskjell fra sist. Eplekjekke gikk vi uten tau over breen, spente på oss utstyret og fortsatte videre til topps uten en eneste pause. Vi var med andre ord godt akklimatisert. Ved innsteget hadde vi snakket med to italienere som hadde gått over hele eggen. Nå kunne vi se denne traseen som strakk seg hundre meter bortover en sylskarp egg. Et fall her ville ende lukt i fortapelsen og sikre oss en plass på kirkegården i Zermatt. Nå var det klart for et epokegjørende rollebytte – et paradigmeskifte i Turgruppas historie. Eggen var så luftig at den utløste en angst for å falle ned som var proposjonal med alderen vår. Einar protesterte heftig, mens Arne var betenkt og Rolf litt mindre betenkt. Det var overhodet ikke yngstemann Asbjørn, og etter en kort diskusjon kom han med det forløsende argumentet at vi neppe hadde noe på Mont Blanc å gjøre hvis vi ikke turte å passere slike partier som dette. Det var så sant som det var sagt, og skjelvne i knærne bega vi oss den smale sti i vold med Asbjørn først i tauet. Konsentrert og rolig traverserte vi eggen og hadde full kontroll. Vel nede i skaret på den andre siden tok vi bratt nedover mot innsteget igjen. Fjellsida her var bratt og vi tenkte vel litt på rasfaren, men kom oss greit ned. Resten av turen tilbake til Kleine Matterhorn gikk som en leik og vi følte at dette på ingen måte ble noen reprise av forrige tur på Breithorn. Traversen var absolutt å sprenge en grense for oss fra Lillehammer. Vi var kjempefornøyde med å ha gjort det, men måtte innrømme at vi ikke er så tøffe i høyden som i trodde – hvis vi noen gang har vært det. Vi spiste middag hos Gretchen og hadde også satt igjen litt bagasje hos henne. Så heiv vi oss på toget til Täsch og fortsatte i bil til Geneve. Enda en begivenhetsrik dag var over. En kort SMS fra Jerome tikket inn på Asbjørns telefon. Han avlyste hele turen pga snø- og værforholdene. Dette var en trøkk i trynet, men vi regnet med at dette var en velbegrunnet beslutning som vi bare måtte akseptere. Avtalte isteden klatretur med Bent neste dag.

29/6
Utenfor Geneve ligger det en flere kilometer lang og 800 m høy fjellrygg som er et yndet klatreområde med haugevis av ruter. Noen av disse er tilrettelagt med trinn og vaiere på utsatte steder, såkalt Klättersteigen eller Via Ferrata. Bent og Asbjørn hadde leika seg en del oppi her, mens vi fra Lillehammer hadde lite klatreerfaring og var temmelig spente på hva dagen ville by på. Vi snirklet oss innledningsvis oppover bratte stier med løs grus der enkelte partier var litt luftige. Fjellet viste seg også å være gjennomhullet av grotter og vi var innom noen av disse. På noen av de luftige partiene var det vaiere som vi koblet oss inn på, men for øvrig gikk vi usikret. Så langt var det greit, men Bent hadde noen overraskelser på lur. Uten at vi skjønte det avvek han fra den tilrettelagte ruta og vi befant oss plutselig i krevende terreng. Nå ventet en luftig travers langs en 20-30 m. lang hylle. Hylla var relativt smal men takene gode. De siste meterne måtte man legge seg ned og krabbe under et overheng. Dette skulle vi altså gjøre usikret og med et stup på minst 100 m under ræva. Det var i heftigste laget og igjen var det tydelig at angsten økte med alderen. Einar var temmelig uvillig til å gi seg i kast med dette, Arne hadde nesten like store betenkeligheter, mens Rolf var litt tøffere. Bent og Asbjørn hadde gjort det før og understreket at dette verken var vanskelig eller farlig hvis man bare beholdt fatningen. Dermed bar det i vei med oss og det var sant som de sa. Alle kom over uten problemer, men jammen var det heftig. Resten av klatringen kunne ikke sammenliknes med dette og snart kunne vi bikke oss over kanten. Forvandlingen var total. Toppen var ei diger flat slette med en nydelig blomstereng og gressende kveg. Vi hadde ikke blitt overrasket om Julie Andrews kom syngende og dansende over enga. I det fjerne kunne vi se Mont Blanc massivet drivende hvitt av snø og badet i sol. Hvordan i alle dager kunne Jerome avlyse turen dit? Vi fikk noe å tenke på mens vi fulgte en bratt sti ned igjen til bilen og var innom en spennende dryppsteinsgrotte underveis. I Geneve fant vi en hyggelig uterestaurant, tilkalte Nina og hadde en hyggelig middag sammen. Det var skoleavslutning denne dagen og unger i diverse kostymer passerte bordet vårt sammen med foreldrene sine på vei til en eller annen markering av dagen. Synet av Mont Blanc hadde fått oss til å tvile på Jerome. Hadde han en annen agenda? Været var bra. Vi hadde for lengst signalisert at vi istedenfor Cosmiqueruta ønsket å gå normalruta som er mindre utsatt for snøras. Hvorfor avlyste Jerome under slike omstendigheter? Vi besluttet å dra til Chamonix neste morgen og undersøke om det fantes en annen guide som kunne føre oss opp. Bent bestemte seg for å ikke bli med på et eventuelt toppstøt siden han ikke var akklimatisert.

30/6
Om morgenen fortonte tanken om å organisere en ny tur med ny guide seg som litt vanskelig og stressende å gjennomføre. Dessuten hadde vi jo satset på guide nettopp for at han skulle avgjøre om forholdene tilsa tur. Nå hadde Jerome tatt den avgjørelsen og da måtte vi respektere det. Vi ble enige om å ikke stresse mer med Mont Blanc, men gjøre en tur til Aguille du Midi og Cosmique. Dermed plukket vi opp Bent etter frokost og kjørte til Chamonix. Ved stasjonen opp til Aguille du Midi var det lang kø. I fullt fjellutstyr var det en prøvelse. Endelig kom vi om bord og kunne konstatere at denne banen må være noe av det mest spektakulære som er laget. På et blunk var vi oppe på 3800 m. Her gikk vi gjennom en tunnel for så å komme ut til den skarpe snøeggen vi måtte ned for å komme ut på breen. Asbjørn og Bent hadde gjort dette før, men vi andre fikk hakeslepp da vi så hvor skarp eggen virkelig var. Den gikk eggen på Breithorn en høy gang. Det vil si den var litt breiere å gå på, men også brattere og stupet på venstre side ned mot Chamonix var enormt. En utglidning her og man ville ende opp som ei klyse på fortauet i Chamonix 2700 m. lenger ned. Det var mye folk på vei opp eller ned. De fleste gikk dypt konsentrert og svært forsiktig, men det var også de som rutsja uvørent nedover. Vi hadde blitt enige om å gå uten tau slik at ingen kunne dra med seg de andre i fortapelsen. Noen dager før hadde en italiensk familie på fem alle omkommet etter at førstemann hadde dratt de andre med seg ned i en bresprekk. I ettertankens klare lys hadde vi angret på at vi brukte tauet på Breithorn. Å stoppe en utglidning i så bratt terreng blir teori.

På plattformen sto det mange skuelystne og i det Arne tok de første forsiktige skrittene ut gjennom porten kunne nestemann høre en amerikaner kommentere til sidemannen: ”I can’t believe he’s doing this”. Det kunne jeg nesten ikke selv heller, men det meste går hvis man bevarer roen og vi kom alle ned på breen uten problemer. Dermed var turens eneste utfordring unnagjort og vi fikk en kort brevandring over til Cosmiquehytta. Det var mye folk på breen og spor i alle retninger. Oppe i klippene mot Aguille du Midi hang det klatrere som fluer på en vegg. Vi tok lunsjen på terrassen og hadde utsikt til brefallet opp mot Tacul. Det var her vi etter planen skulle ha gått opp. Nå var det masse spor og en god del folk, men hytteverten fortalte at ruta hadde vært stengt hele uka og at dette var første dagen folk hadde gått brefallet. Det betydde antagelig at de fleste av de vi så ikke hadde vært på Mont Blanc, men startet først om morgenen og gjort kortere turer. Verten mente derimot at ruta fra Gouter hadde vært åpen de siste dagene og at flere hadde gått til topps den veien. Dette var ille for oss å høre og Jeromes beslutning virket helt merkelig.

Dagen lakket og led. Asbjørn og Bent mente det kunne være en morsom klippeklatring langs eggen fra Cosmique og tilbake til Aguille du Midi. Etter å ha konferert med hytteverten droppa vi det alternativet og gikk samme vei tilbake som vi hadde kommet. Vi passerte flere taulag som gispet etter luft, men vi var akklimatisert og spruta forbi dem uten problemer. Snøeggen var vesentlig mindre psykende å gå oppover, men det føltes bra å være ferdig med den. Det krevde ny køståing å komme seg ned igjen til Chamonix, men også det hadde en ende. Nede i byen fant vi fram til en ”Nillebutikk” som solgte alt mulig av fjellutstyr for en billig penge. Sulten gnagde i tarmene så kjøpelysten var ikke akkurat på topp. I ettertid er det litt synd å tenke på for her var det virkelig billig. Etter litt småhandling slo vi oss ned på nærmeste restaurant og spiste middag.

I bilen tilbake til Geneve mente både Rolf og Einar at de kunne utsette hjemreisa og satse på topptur dersom været ble bra. Asbjørn var også klar for et slikt opplegg, men det ville trolig kreve litt forhandlinger på hjemmebane siden hele familien skulle reise på ferie til Norge neste dag. Arne ville ikke forlenge turen, men om natta meldte tvilen seg og han bestemte seg for å bli dersom værforholdene skulle tilsi det. Bent var ikke akklimatisert selv om han hadde klart seg utrolig bra denne dagen.

1/7
Spent stemning neste morgen; bar værmeldingen bud om godvær? Tvilen ble fort feid til side. Værmeldingen var elendig og dermed var saken klar. Dessuten hadde vi hatt en fantastisk uke, med så spektakulære opplevelser at det ikke var lov å være misfornøyd. Mont Blanc ville vært selve kakepynten og en rein bonus siden denne turen hadde vært mer vellykket enn vi hadde kunnet drømme om. Vi følte vi kunne leve med at toppen glapp, særlig fordi vi kan skylde på guiden. Det skulle ikke stått på vår egen fysiske form og akklimatisering. Samtidig hadde hver og en av oss gjort noen erfaringer med hva slags terreng, og dermed turer, man føler seg bekvem med. Alpene er definitivt fjell man skal ha stor respekt for.

Etter frokost lånte Lillehammergutta bilen til Nina og dro til nabobyen på fransk side for å handle pølser på det lokale søndagsmarkedet der. Her ble det også lunsj på en brun kafé før vi kjørte inn til sentrum i Geneve for å spasere langs stranda, se på damene og spise is. Pene damer var det mange av, men noen ble kanskje like interessert i alle veteranbilene som sto utstilt i forbindelse med et billøp. Nina og Asbjørn skulle bruke dagen til å pakke med tanke på ferie og kunne trenge noen timer uten gjester i huset. Vi returnerte derfor ikke før kl. 17.00 etter å ha kjørt oss litt bort, men GPS’en til Einar fikk oss på rett kjøl igjen. Asbjørn kjørte oss deretter til flyplassen kl. 18.00 og kom selv etter med familien et par timer seinere, men da hadde vi fått beskjed om at flyet var to timer forsinket. Været hadde endret seg dramatisk i løpet av dagen og nå øste regnet ned. Vi trodde det var årsaken til forsinkelsen, men fikk seinere vite at det skyldtes ”syke” flygeledere i Norge. Fra Gardermoen dro Nina og Asbjørn rett til Hvaler, mens vi var hjemme på Lillehammer kl. 04.00. Dermed var åtte utrolig intensive og spennende dager tilbakelagt. I dagene som nå fulgte merka vi at vi hadde stått på. Alle var totalt utslått og orka lite annet enn å kose seg med minnene om en fantastisk tur.

 

Turgruppa