.

Etter en oppbyggelig frokost, dro vi halv ni. Været var litt ubestemmelig lettskyet, men det skulle vise seg å bli en fantastisk dag – været inkludert. Vi dro inn i Jostedalen, og etter tips fra Stein Næss tok vi av på en smal svingete vei opp til Gardshaug. Dette skulle vise seg å være et godt utgangpunkt for turen til Vassdalsfjellet 1656 moh. Vi la av gårde 0930 og gikk på god sti opp til begynnelsen av Vassdalen hvor vi tok til venstre mot Bjørnanosi og videre mot Grånosi. Etter å ha kommet opp på bakkekammen sør-øst for stølen, gikk vi mer eller mindre rett mot toppen godt hjulpet av GPS’en. Greit terreng med blanksskurte sva etter at isen hadde trekt seg tilbake i de seinere år. På slutten måtte vi forsere breen for å unngå en stor omvei. Vi tok peiling på der breen var smalest slik at vi kom litt nord for toppen. Men var isen trygg? Litt diskusjon ble det – jeg er ”glad” det er noen år siden vi gikk på brekurs – som ferskinger ville vi nok ikke lagt ut på en brevandring uten noen som helst sikring. Det skulle vise seg at isen var noenlunde trygg – ingen nysnø og sprekkene var tydelig. Det var også en kort bretur.  Opp på toppen - 1656 moh - ca. 1415 fikk vi et fantastisk utsyn – over Breheimen med Lodalskåpa, Vangsen, Hurrongane m.m. Tilbake gikk vi litt lengre sør og fikk litt mer ur enn på tur opp. Vi la turen innom Vassdalsstølen. Tilbake på Gardshaug kl 1810. 5 timer opp, 4 timer ned og ca 1500 høydemeter. Alle enig om at dette hadde vært en av de fineste turene vi har gått. Sjøl Trond er enig – han som startet dagen likblek med voldsom migrene og som med sammenbitt mine gjennomførte turen. Om kvelden inntok vi en bedre middag ABU-røkt laks, Chablis og bringebær med vaniljekrem.

På lørdag våknet vi til flott solskinn. Etter en solid frokost ute dro vi til Feigumfossen – ca. 1 times kjøretur fra Hagen. En omvei i forhold til å ta båt rett over fjorden. Men Arne tok ikke sjansen på båten – han hadde ikke brukt motoren på årevis. Godt og vel elleve startet vi turen. En kjempeflott foss – Feigumfossen – 218 m fritt fall og heldigvis berget fra kraftutbygging. Først på god sti opp mot fossen og deretter en jævlig kliving i blaut mosegrodd ur på høyresiden av fossen. På toppen av ura traff vi på stien som nå nesten er gjengrodd. Fikk etter hvert bedre sti og på en plass var det hogd ut trinn i berget, men fortsatt sleipt, ulendt og mye jungel. Helt ufattelig å tenke på at her drev en krøttera inn på Øystølen litt lenger opp. Det var ikke Norsk Rødt fe som klatret den gang, men noen mer spenstige utgaver – men lell da gut!  En stopp oppe der fossen slipper seg – her er det stupbratt og en får litt kiling i magen når en med skrekkblandet fryd forsøker å se ned i den bratte fosseura. Vi går videre til Øystølen og finner en bro som går over elva nedenfor stølen. Her kommer vi til et nytt fossefall med en idyllisk kulp. Vi fortsetter videre til den forfalne Bergheimsstølen hvor vi spiser lunsj. Arne ønsker å forlenge turen med å gå litt videre inn i dalen. Einar er innstilt på å avslutte turen ved å fortsette til Bergheim, ned gårdsveien og så tilbake til bilen. Trond ymter frempå om det ikke hadde vært hyggelig med en litt lengre ettermiddag i Hagen. Jeg sier ikke noe, men kjenner at beina vil hjem. Arne får viljen sin. Etter hvert som vi går inn over dalen begynner Arne å ”fiske” – han mangler en topp av i alt 95 topper i topptrimmen til turlaget. Og den toppen, Bergheimsnosi, ligger tilfeldigvis rett opp for oss – han sier litt sårt at den toppen må han nok ha til gode – han skal ta med seg døtrene dit neste år. Einar spør om han ikke vil gå med oss – og derved har Einar manøvrert oss inn i et hjørne. Kort tid etter er vi på vei opp mot Bergheimsnosi 950 moh. Bratt, men uventet god sti – tørt og fint. Vi når toppen kl 1430 og får et svært flott utsyn utover Sognefjorden. Det går greit å gå ned og fra Bergheim følger vi bilvei. Den ble bygd for ca 10 år siden – må ha kostet flesk, og eieren fikk liten glede av den. Han døde kort tid etter. Hjemme i Hagen nyter vi en bedre middag med vossamorr, potet, kålrot og øl/akevitt.

På søndag våkner vi til duskregn, men fortsatt god temperatur. På vei hjem har vi planlagt en tur innom Fuglesteg – den gamle fjellgården som ligger 600 m opp fra Fortun, er kjent for sitt karakteristiske våningshus i stein . Det fortelles at i 1840-årene drev bonden på Fuglesteg og samlet stein i 5 år før han fortalte hva han skulle bruke den til.Gården ble fraflyttet i 60-åra, og i 1985 brant den i forbindelse med en bråtebrann som kom ut av kontroll. Luster turlag med Stein Næss i spissen har utført et fantastisk restauringsarbeid med finansiering fra blant annet Olav Thon. Vi fikk med oss Stein på turen – et interessant følge med mye kunnskap om gården og arbeidet knyttet til restaureringen. Veien opp går for det meste på vei som krever firehjulstrekker og vel så det. Bratt og svingete med stup enkelte plasser. Om vinteren kunne ferdselen være med livet som innsats på glattholke. De hadde vaiere å holde seg i – isklør var obligatorisk. Når vi kommer til gards er vi svette av oppstigningen. Været har lettet, og vi kan sitte ute. Etter et besøk inne i det store steinhuset kan vi konstatere at turlaget har hatt en heldig hånd med restaureringen – solid og pent, med flere soverom for turister, kjøkken, stuer med mer. Vi får servert kaffe og nystekte hellekaker på tunet. Gården har vært betjent med enkel kaffedrift (dugnad i turlaget) i sommer og er nå helgebetjent på slutten av sommeren. Gården fungerer som ubetjent hytte tilgjengelig for de med DNT-nøkkel. Neste byggetrinn er fjøset som er tenkt som kulturhus med dusjfasiliteter.

Etter turen er gutta oppstemt, og vi er enige om at denne turen til Sogn har vært en højdare – en av de fineste turene vi har hatt.. Og det sier ikke lite…
 

Rolf