Også
i år snakket vi om å fornye oss og finne på noe annet enn
Venabu-Lillehammer, men når alt kom til alt er det ikke lett å finne en
finere tur med så grei transport til startpunktet. Dessuten viser det
seg bestandig at ingen tur er lik den andre. Slik ble det denne gangen
også, med mer kulde og tråere føre enn vi noensinne har opplevd.
Sven,
Rolf og Arne dro til Venabu fredag morgen. Einar hadde reist oppover
dagen før på grunn av problemer med frosne vannrør på en av hyttene. Vi
la innpå en solid frokost med egg og bacon på hotellet før vi starta.
Det var nydelig vær, men særdeles kaldt ute med 15-16 minus og en sur
trekk fra nordøst. I starten hadde vi den midt i fleisen og måtte fort
opp med Loweluene og vindvotter – utstyr som vanligvis bare brukes når
været er skikkelig ille. Vi kjørte ned til Myasetra og gikk deretter
oppover langs Dørfallet og videre langs Trolløypa Vi skjønte fort at
dette ville bli en tung tur. Snøen var så tørr at det ikke var antydning
til glid i det hele tatt.. Ved Remma søkte vi le ved ei bu og pakka oss
inn i hver vår vindsekk for å lunsje. Einar hadde fått gnagsår og andre
plager på grunn av for grove sokker og for tjukke såler i skoene. Han
jobba fælt med å få plastra seg og rakk aldri å spise før vi fortsatte,
stakkar. Sven gikk først og peisa på uten stans. Uten mat ble Einar
ganske slakk på slutten og denne gangen ble han siste mann fram til
Jammerdalsbu. Dit brukte vi ca 5 t. og traff en bergenser med
grønlandshund der. Han oppfylte alle våre forestillinger om bergensere.
Like etter kom et eldre tysk ektepar vi hadde passert underveis. Han var
faktisk 68 år og sprek for alderen. Åpenbart skikkelige
Norges-entusiaster, som både hadde gått i fjellet og seilt langs kysten
i mange år.
Vi
brukte kvelden til å tømme brennevinsflaskene våre. Kl. 21.30 kom det
åtte ungdommer som slo seg til i annekset og en time seinere kom det
jaggu åtte personer til. Da hadde alle unntatt Rolf lagt seg og han
kunne fortelle at dette var en skikkelig kjekkasgjeng som hadde dratt
tre digre pulker inn i hytta. De skulle visstnok øve seg til å gå Norge
på langs. I så fall burde de kanskje satset litt friskere enn tur-retur
Måsåplassen? Det ble irriterende mye ståk og støy med disse folka og de
var ikke direkte populære neste morgen.
Lørdag var det 21 minus da vi sto opp og samme kalde trekken. Selv om
det var mange folk i hytta gikk morgenstellet greit og vi var klare til
å gå kl. 10.15. I bakken ned mot Kluftbua passerte vi tyskerne. Bistert
som det var, gikk vi uten stans til Saubua og møtte for første gang
oppvarma hytte. En far med sin 8-10 år gamle datter hadde overnatta her.
Det var herlig å kunne varme seg mens vi tok en matbit. Tyskerne kom
etter en halvtime, men da var vi klare til å fortsette.
På
Vetåbua kom turens høydepunkt. Trond og Gerd hadde vinterferie på
familiehytta på Goppollen. Nå hadde de gått inn til Vetåbua og tok oss i
mot der med oppvarma hytte og fruktsuppe. Det var skikkelig koselig.
Dessuten hadde vi ringt Trond kvelden før og bedt om supplies fra farens
barskap. Med to nye halvflasker i sekken var kvelden redda. Og det kunne
vi trenge. Tanken på neste etappe over til Djupslia var ikke spesielt
lysterlig. Einar klaga fælt over de såre beina sine og plastra og
polstra etter beste evne. Arne var også deppa, for denne gangen hadde
gnagsåra meldt seg med full styrke allerede første dagen og problemet
var blitt verre og verre. På det tråe føret hadde vi sikkert gått
dobbelt så mange skritt som vanlig og det tålte ikke hælene. Da Trond
tilbød seg å kjøre oss til parkeringsplassen på Goppollen steg
stemningen mange hakk. Det ville korte turen betraktelig. Sven kunne nok
også tenkt seg og kjørt bil, men Rolf var ubøyelig. Han ville gå over
Høgtind, slik vi pleier, og det kunne han jo ikke gjøre aleine. Dermed
ble opplegget at Einar og Arne fikk skyss 5-6 km og skulle gå Trolløypa,
mens Rolf og Sven tok direkteruta over fjellet.
For
Einar og Arne ble neste etappe en parademarsj. Det viste seg at ingen
hadde gått Trolløypa, men det gikk et skispor litt lenger nord mot ei
hytte oppe i et skard. De tenkte at der lå sikkert Goppollvatnet, og
gikk dit. Det viste seg å ikke stemme. De var kommet til Oksbåsen og
hadde vatnet en godt stykke under seg.. Dermed dreide de av og kjørte
greit ned langt et bekkefar. Nede i lia traff de et ektepar som koste
seg ved et bål og veksla noen ord med dem. Videre gikk turen over vatnet
og kryssa over ryggen på motsatt side på det laveste punktet. Ned mot
Djupen ble det mye tett skog, men i slikt terreng er det bare å sende
Einar først, så løser det seg ganske greit. Snart var de nede på
Trolløypa og hadde bare noen hundre meter igjen til Djupslia. Hele turen
tok to timer og de var framme ca kl. 17.00. På hytta lå det to
trekkhunder utenfor. De viste seg å tilhøre Harald Klæbo som Arne hadde
blitt kjent med hos fylkesmannen. Han var på tur med sønnen sin og det
ble et hyggelig møte.
Rolf
og Sven hadde en lengre tur foran seg, men det gikk forskriftsmessig og
greit helt til de kom ned til Tautra. Der måtte de stoppe for en matbit,
men kulda var helt forferdelig. De kom fram til Djupslia en time seinere
enn de to andre og var ganske nedkjølte, men varm sodd og god dram sto
klar, så stemningen var snart på topp og holdt seg slik resten av
kvelden. For å slippe unødig vekt i sekkene ble begge flaskene tømt før
vi tok kvelden.
Så
gjensto sjarmøretappen på fire mil til Lillehammer og vi la i vei i
preparerte spor kl. 10.30. Einar gikk ut i et voldsomt tempo og lå langt
foran oss andre. Strategien var kanskje å nå lengst mulig før gnagsåra
ble for ille? Det lyktes bare måtelig. På Rognhaugen ble vi atter samlet
og hadde en god rast i solveggen. Temperaturen var noenlunde behagelig
og det drypte fra taket. Sven så nå mørkt på livet. Han hadde fått
plagsomme gnagsår og trodde han måtte gi seg på Pellestova. Det samme
prata Einar om. For Arne var også hvert skritt ei pine, men det var en
trøst at flere var i samme båt denne gangen. Bare Rolf hadde unngått
alle plager og var i kjempeslag.
Så
fortsatte vi vår lange marsj og nådde omsider krysset nedenfor
Pellestova. Her tok vi ei kort pause og kunne konstatere at tingenes
tilstand ikke var blitt så mye verre siden Rognhaugen. Altså fortsatte
vi mot Nordseter, men det ble snart klart at turen ville ende der for
Sven og Einar. De ringte hjem og bestilte skyss. Det burde Arne også
gjort, men det er noe eget ved å gå ned til byen og han var innstilt på
å trasse seg helt ned. Rolf var også innstilt på det, men ville innom
Nordseter først. For å gjøre pina kortest mulig gikk Arne over Nevelåsen
og fortsatte Nordseterløypa ned mot byen. Føret ble ganske mye skarpere,
men gnagsåra så uutholdelige at det gikk ganske sakte. Kl. 17.30 kunne
han endelig spenne av seg skiene nede på Stampa, helt ødelagt. Rolf
gjorde også turen helt hjem og var framme kl. 18.00. |