Det var igjen tid for
vår årlige vinterferietur. Som i fjor flyttet vi den til uka etter
vinterferien med lengre dager og håp om bedre vær enn det ofte er i
februar. Ulempen er at det også kan være ganske kaldt. Vi hadde snakket
om å gå en annen tur, men hvorfor forandre noe som fungerer så bra?
Venabu-Lillehammer er en knallfin tur i seg selv, og passe tung og
utfordrende som sesongdebut med sekk og fjellski. Så når det kom til
stykket ble det ”same procedure…” denne gangen også.
Marit kjørte oss
oppover lørdag morgen og vi ble satt av ved Forrestadsetra. Det var pent
vær, ca 10 minusgrader og en liten trekk fra nord. Med andre ord ideelle
forhold. Etter bare noen hundre meter måtte jakka av og hele resten av
turen gikk vi bare i ulltrøya. Nedenunder Veslefjell fulgte vi Trolløypa
rett østover og passerte snart Dørfallet. Her tok vi igjen et
nederlandsk par som også var på vei mot Jammerdalsbu. De gikk ganske
friskt selv om hun tydelig hadde mangelfull skiteknikk. Da vi omsider
nådde Remma var det lunsjtid, men like før vi kjørte ned i bekkesøkket
oppdaget vi en reinsflokk noen hundre meter borte. I det samme kom en
scooter kjørende og det viste seg å være selveste fjelloppsynet. Hun
hadde også med seg en jeger og de var ute for å avlive en reinsbukk som
var blind og dårlig. De gjorde oss oppmerksom på en enda større flokk
som lå litt lenger unna. Flokkene trakk seg etter hvert bort og det var
morsomt å se hvor uanstrengt reinen beveger seg i snøen på sine tynne
bein. Snart kjørte oppsynet videre og vi fant oss en god plass i sola
der brødskivene gled ned på høykant. Noen hver av oss var blitt litt
sårbeinte, og sekkene føltes uvante og tunge over skuldrene, så det var
godt med ei pause. Herfra stiger det oppover mot Friisveien. Etter
kryssing av veien var vi et øyeblikk litt i tvil om hvilket dalføre som
førte fram til Jammerdalsbu, men Sven oppdaget kvistinga og da var saken
klar. Vi fikk også signalisert dette til nederlenderne som var i ferd
med å bomme akkurat her. Ankom hytta kl. 14.30 og hadde da brukt 4.5 t.
Det drøyde ikke lenge før vi satt benket utenfor med vårt brennevin og
sigarer. Det eneste minuset var dassen som var så overfylt at man ikke
kunne få satt ræva nedpå. Noen måtte røre i gryta for å komprimere
møkka, men ingen meldte seg frivillig. Førstemann på dass ville få
jobben, men foreløpig kneip vi igjen, alle mann.
Seinere ble det god
middag med trøndersodd og pannekaker m/pizzafyll. Mens kvelden senket
seg klarnet det fullstendig opp og solnedgangen laget en kveldshimmel
som var sjeldent rød og vakker. Snart trakk en etter en ut på soverommet
til en stille stund på senga i selskap med hver sin MP3-spiller. Jammen
var det ikke norsk Grand Prix finale på radioen i år også!
Neste morgen gikk alt
på vanlig rutine med graut, oppvask og vasking av hytta. Det ble Arne
som måtte stake dassen, men Einar syntes ikke jobben ble godt nok utført
og tok en ny runde like etterpå. Kl. 09.30 forlot vi Jammerdalsbu. Det
var blitt gråvær, men vi følte oss ganske sikre på at det ville klarne
opp. Vi fulgte staureløypa mot Saubua, og på det høyeste punktet
oppdaget vi en ny reinsflokk, bare noen hundre meter nord for oss. De
kjente nok lukta og ble urolige. Snart forsvant de for oss, men
plutselig kom en etternøler til syne. Den løp rundt i full forvirring og
var trolig den skada reinsbukken fjelloppsynet hadde leita etter. Vi
fortsatte og hadde en grei to-timers tur til Saubua hvor vi tok en halv
times pause. Nå var det blitt blå himmel og sol. Etter ytterligere 45
minutter ble det ny pause på Vetåbu. Einar serverte fiskesuppe i år som
i fjor. Nå var vi klare for den litt gruvsame etappen videre til
Djupslia, men som vanlig gikk det over all forventning. Fra Bjørgeseter
opp mot Høgtind er det stigning, men så går det i lett og uberørt
terreng innover mot Herratind. Her er det vakkert. I 2004 var
utforkjøringen ned til Tautra og Ner-Åsta ubehagelig med
gjennomslagsskare. Denne gangen var det mjuk nysnø og vi kunne bare gli
ubesværet nedover. Kl. 17.30 kunne vi spenne av oss skiene og hadde da
brukt tre timer fra Vetåbu. På hytta satt det et nytt nederlandsk
ektepar. Dama var av det grovbygde slaget og med en skikkelig sveis. Hun
liknet faktisk på disse buruglene som Jokke i Pondus-tegneserien stadig
havner borti. Det falt diverse kommentarer fra vår side og vi får satse
på at de ikke skjønte et ord norsk.
Neste morgen opprant
med samme fine, kalde været. Vi var klare til avmarsj kl. 09.30 og hadde
nå oppkjørte spor. Det gikk i fint driv over Keiken, med matpause på
Rognhaugen og seinere på Pellestova. Så gjensto sjarmøretappen ned til
Lillehammer. Noen av oss var sårbeinte og vi valgte korteste vei, det
vil si rett over Nevelåsen og deretter Nordseterløypa ned til byen. Vi
skiltes på Stadion og var enige om at dette hadde vært en kjempefin tur.
Samtidig var motivasjonen for påsketur allerede halvannen uke seinere
litt blanda. På den annen side glemmer man fort slit og plager når man
sitter i godstolen etter en dusj og et par pils…
|