Deltakere: Trond, Einar og Arne

De fleste turer har sitt særpreg eller en hendelse som gjør at den blir husket. Denne hadde en litt spesiell opptakt og vil dessuten bli husket for en spesiell person vi møtte underveis. Men først og fremst var det en innmari fin og hyggelig tur.

Planen var egentlig å gå rundt Hardangerjøkulen, men i dagene før palmesøndag snødde det så heftig at rasfare ikke gjorde den turen tilrådelig. Dessuten ble både Rolf og Sven sjuke. Einar, av alle mennesker, sendte derfor en e-post hvor han foreslo å avlyse hele påsketuren. Ja, det var vel egentlig ikke et forslag, men en konstatering eller beslutning som det egentlig lukta manglende motivasjon av lang vei. Arne var i grunnen litt letta, det var tross alt bare halvannen uke siden forrige tur og motivasjonen var ikke på topp der i gården heller. Men vi hadde ikke regnet med Trond. Han fikk jo ikke med seg vinterferieturen og var sugen på en utflukt. I et klart og tydelig svar til Einar stilte han to inkvisitoriske spørsmål: -Har vi noen gang avlyst en tur på grunn av været? -Har vi noen gang avlyst en tur fordi noen har blitt sjuke? Dette var en vekker. På et blunk gjorde vi ny avtale og bestemte vi oss for å gå fra Espedalen fjellstue til Beitostølen. Dette er i utgangspunktet en lett og grei tur på tre dager. Vi har snakket om den flere ganger før, og den ville by på delvis nytt terreng for oss alle.

Marit kjørte oss til Espedalen. Det var lettskya, pent vær og ganske kaldt. Birkebeinerrennet gikk samme dag og på Rena var det under 20 minus ved start. Så ille var det ikke på våre kanter, men minus 12 grader er også ganske kjølig. Vi begynte å labbe oppover lia i ellevetida og der var det behagelig å gå i bare ulltrøya. På toppen dreide vi av fra det oppkjørte sporet og fant oss en hyttevegg ved Austre Angsjøen der vi tok matpause. Det ble ikke så lenge vi orka å sitte stille og da vi fortsatte rett sørover vannet var det bitende kaldt. Det endret seg fort da vi kom inn i dalsøkket som fører nedover mot Forundringshaugan. Her ble det igjen så lunt at jakkene kunne tas av. I skogbeltet under Krusgravkampen dreide vi sørvest og måtte baske i laussnø og kupert lende til vi hadde passert Krusgravbekken. Her begynte den lange stigningen opp mot Storkvelvbu. Vi hadde vært litt bekymra for at etappene på denne turen skulle bli altfor lette. Nå viste det seg å være ganske tungt å brøyte og vi kjente det godt i beina da vi nådde hytta ca kl. 15.30. Vi slo oss til i gamlehytta, der det var et tysk par med trekkhund fra før. De hadde gått vestfjellet på kryss og tvers i mange dager. Vi gjorde straks kål på det meste av spriten vi hadde med oss og måtte ty til enkel middag: trøndersodd iblandet to bokser turistproviant. Utover ettermiddagen ramla det inn stadig nye folk og om natta var vi over 20 stk. Det gikk likevel veldig greit.

Vi kom oss av gårde allerede kl. 09.30 neste dag og fulgte kvistinga til Skriurusten. Det var ikke lange turen dit. Der var det akkurat ankommet to nordfjordinger på vei fra Storeskag til Oskampen, og Arne dro raskt kjensel på den ene. De hadde begge deltatt på en gruppetur med Merlot sykkelreiser i Normandie tre år tidligere. Det var et overraskende gjensyn. Etter en matbit og Rett-i-koppen på Skriurusten fortsatte vi innover Langsudalen. Herfra var det nytt terreng for oss. Det var et lettgått og koselig parti. Sola varmet, skiføret var topp og vi koste oss. Snart bikket vi over høyeste punktet og sklei ned til Plankebua, der ruta dreide vestover mot Storeskag. Snart så vi selve Skaget, som er den høyeste toppen i vestfjellet, men det skulle vise seg å være lenger dit enn det så ut som. Vi tok ei ny matpause, men det var blitt litt grått og det fristet ikke å sitte for lenge. Vi fulgte løypa mot Vesleskag, men måtte til slutt forlate denne og brøyte oss over langdryge myrer til Storeskag. Hytta ligger i en setergrend og er veldig slitt og dårlig vedlikeholdt, men egentlig ganske koselig. Vi kom samtidig med et yngre par og de smatt inn før oss og fikk tatt de to ledige køyesengene. Dermed var det bare hemsen og madrass på gulvet igjen. Uten videre tilbød de seg da å overlate sengene til oss og henviste til aldersforskjellen. Selv trakk de opp på hemsen. Vi takket for det sjenerøse tilbudet, men måtte innrømme at vi ikke likte begrunnelsen. Det er vel første gang vi har fått sengeplass i kraft av alderen. Men skitt au, det var herlig å få ligge standsmessig. Einar etablerte seg på sofaen. Dermed var vi godt plassert alle tre. Dassen var noe for seg. Snøen hadde pakka seg rundt inngangen og noen hadde gravd seg minst to meter nedover til inngangsdøra. Det rant inn med folk i hytta utover ettermiddagen og vi var til slutt 12 stk der. Det satte sine krav til fleksibel bruk av det lille kjøkkenet, men alle var turvante folk, så det gikk uten problemer. Det ene paret ble vi sittende å prate mye med om kvelden. De hadde gått enormt mye i fjellet. Han var åpenbart lokalkjent i Breheimen og dessuten medlem i Luster turlag.

Neste morgen var vi tidlig oppe og fikk unna våre faste gjøremål i en slik fart at vi var klare til avmarsj allerede kl. 08.30. Været var helt nydelig med blå himmel, sol og passe kaldt. Like før vi spente på oss skiene snakket vi på nytt med paret fra forrige kveld og Einar begynte å fortelle om fjorårets påsketur og viderverdighetene med de to personene fra en DNT-fellestur som vi tok oss av oppe på Fortunbreen. Arne begynte å se spøkelser ved høylys dag og fikk det for seg at vår mann fra dagen før var identisk med den turlederen vi traff i fjor. Et lite detektivarbeid i ettertid har fastslått at så ikke var tilfelle, men vi hadde mye ståhei rundt dette spørsmålet resten av turen.

Vi hadde tenkt å følge oppkjørt skispor ned til Yddin og derfra videre mot Beitostølen. Etter et par km følte vi dette ville bli for kjedelig og like etter Vesleskag dreide vi rest vestover og begynte å brøyte vår egen vei over vannene Søre og Nordre Kjølen. Vi bytta på å gå først og tok 20 minutters intervaller. Da fikk vi et par brøyteetapper hver. Underveis hadde vi lunsjpause og koste oss i ei solhelling. Ved stølsgrenda Øysterli kom vi inn på sporet fra Yddin og derfra og videre ned til Beitostølen hadde vi de flotteste trikkeskinner. Det gikk som en røyk og i det vi spente av oss skiene i bunnen av slalåmbakken svingte Pål Martin inn på parkeringsplassen for å hente oss. Snakk om timing. Før vi kjørte hjem tok vi oss tid en standsmessig avslutning med utepils og en etterlengtet sigar i solveggen på nærmeste pub.