Påsketur i skarvheimen, 21/3 - 25/3 2002
Deltakere:Rolf, Einar og Arne.
De seinere åra har vi hatt ganske
brukbart vær på påsketurene og stadig kåret den siste turen til selve
"drømmeturen". Årets tur må definitivt også føres på den
lista. For det klaffer så til de grader denne gangen med nydelig vær,
godt skiføre og nydelig turterreng.
Synd vi ikke ble
fulltallige, Sven og Trond må bli hjemme på grunn av diverse småplager.
Vi andre forlater Lillehammer kl. 16.00 på torsdag for å kjøre til
utgangspunktet Raggsteindalen. Underveis forkynnes dom i Orderud-saken
direkte på radioen. Det er litt spesielt å høre, men vi har hyggeligere
ting å konsentrere oss om. Etter drøye 4 timers kjøring, matpause på
Gol inkludert, ser vi lysene fra turisthytta på andre siden av
Strandavatnet. Vi parkerer der det går et tydelig scooterspor over
vannet. Det er klarvær og unødvendig med lykt. Etter en halv times lett
skitur inntar vi peisestua med øl, medbragt dram og sigarer. Dette er en
start vi liker.
Vi har lyst til å
gå Hallingskarvet, en tur som smaker av fugl. For Einar er det en gammel
drøm. Det er advart mye mot rasfare denne påska, men dette virker ikke særlig
sannsynlig på disse kanter. En strek i regninga er at vi mangler kart,
men det løser seg da den hyggelige verten selger oss et brukt kart han
har liggende. Det er 10-12 minusgrader, men helt vindstille. Vi følger
dalen et stykke innover før vi skjærer opp mot Veslebotn. På kartet er
det tegna inn en sommersti, men den traseen viser seg etterhvert umulig å
følge. Vi tvinges derfor rundt vestsiden av høyde 1731 hvor vi også får
en overraskelse. Terrenget er ganske uryddig og det viser seg at vi må
ganske langt ned før vi igjen kan avansere.
Å tape høydemeter gjør vi ugjerne, men det hjelper på moralen
at Rolf og Arne observerer et hundespann på vei mot oss langt der nede.
Dette viser seg imidlertid å være noen steiner og vi kan bare konstatere
at hallusinasjonene melder seg i tidligste laget i dag.
Det har gått
jevnt oppover hele tida og vi kjenner det allerede i beina. Nå er det en
skikkelig drøy stigning opp mot Hellevassfonni. Det er et helsikes slit.
Rolf og Einar er sprekest i dag, mens Arne sliter tungt. Endelig er vi
oppe på ca 1800 m. og kan ta en velfortjent pause etter ca 4 timer. Det
er varmt og blikk stille, men da vi skal gå videre samler det seg en tåkedott
som legger seg over Skarvet. Plutselig er sikten sterkt redusert. Vi
holder høyden, men må snart fin-navigere. Her oppe er det viktig å
ikke gå feil. Einars GPS er til uvurderlig hjelp. Sammen med
kompasset finner vi greit videre. Platået er slett ikke så flatt som vi
hadde forestilt oss, men brytes blant annet av to markerte søkk.
Etterhvert klarner det opp igjen og utsikten til alle kanter er helt
fantastisk. Her opp er man virkelig på Norges tak. Jøkulen er praktfull
der den ligger badet i ettermiddagssola. Terrenget er spennende i seg
selv, lett kupert med små topper rundt oss. Selv om man er sliten er det
en utrolig flott opplevelse å gå her oppe. Endelig passerer vi Kyrkjedørsnuten
og kan se ned mot Finse. Den kvista løypa fra Raggsteindalen går over
Flakavatnet, men vi mener det må være bedre å følge høydedragene mest
mulig sør-vestover og rett mot Finse. Vi har ca 1000 høydemeter i beina
og er skikkelig slitne. Nedkjøringa er bratt i starten, men med flott
styresnø så det hele er en fryd. Einar legger sporet perfekt i store
slyng der høydedragene utnyttes maksimalt. Vi trenger bare noen få
stavtak i tillegg før vi krysser høyspentlinja og møter en annen kvista
løype som vi følger et lite stykke. Når denne slipper seg nedover
holder vi fortsatt høyden og kan skli rett ned på stasjonen.
Klokka er 18.00 da
vi spenner av oss skiene utenfor Finsehytta. Vi har gått i 8 timer. Det
har vært en slitsom tur og vi orker ikke en gang ta oss en dram eller
sigar etter middag, men stuper i seng allerede kl. 22.00.
Planen er å
krysse Jøkulen, men dette frarådes på grunn av sprekker. Vi velger
derfor å legge ruta nordover og regner med å unngå verste folkestrømmen
på den måten. Neste morgen starter vi mot Geiteryggen. Været er nydelig
og den bratte stigningen ut fra Finse går i rolig tempo. Rolf er den mest
offensive, for oss andre kjennes beina blytunge. Vi følger kvista rute
inn til Klemsbu og raster i solveggen her. Deretter tar vi med oss toppen
av St. Pål. Det er bare ca 100 m. ekstra høydemeter så den bestigningen
er lett, men utsikten flott. Nå har vi en lang og flott nedkjøring til
Geiteryggen. Vi er framme allerede kl. 14.00 og har bare brukt 4 timer på
hele turen. Vi installerer oss på sovesalen og finner en plass i
solveggen med øl, dram og sigar. Livet er herlig! Det blir også tid til
en liten blund før middag. Seinere på kvelden blir vi sittende sammen
med tre Bergensdamer og har en hyggelig fjellprat med dem.
I gangen på
Geiterygghytta henger det en vekt som vi tester ved ankomst. Vi hadde
droppet soveposene denne gangen og hadde ventet at sekkene var ganske
lette. Til vår overraskelse veier Rolfs sekk 16 kg, men Arne og Einar
sine sekker begge veier 15 kg. Dette var etter at mesteparten av mat og
drikke var fortært. I utgangspunktet må det derfor plusses på
ytterligere 1 kg. Ikke så rart at vi sliter i bakkene med slik oppakning.
Dessuten har jo alle tre etterhvert fått tendenser til sekk foran også.
På klesfronten er
det fornyelse. Under vinterferieturen spradet Rolf rundt i fiberpelsbukse
fra Dressmann, og var såre fornøyd med den. Einar og Arne dro øyeblikkelig
samme sted og investerte i maken. Iført noenlunde ensartede bukser og
jakker i fiberpels går vi nå rundt som de reineste kosebamser på
hyttene. Buksa er behagelig og lett i vekt. I et knipetak bør man kunne
holde varmen utendørs også, selv uten sovepose.
Når det gjelder
annen bekledning hadde vi på denne turen overhodet ikke på oss gore-tex
vindjakkene som ble liggende urørt i sekkene. Gikk stort sett bare i
supertrøye eller ulltrøye. I korte perioder med overtrekksjakka i
tillegg.
Søndag opprinner
med samme nydelige været og vi setter kursen mot Iungsdalshytta, via
Kongshelleren. Hele turen går langs kvista løype og det er flott spor
hele veien. Det går som en lek. Fram til Kongshelleren er det først litt
stigning, mens de siste kilometrene går over vann. Lang rast med
"Rett i koppen" i solveggen, mens stadig nye skiløpere ankommer
fra begge kanter. Videre mot Iungsdalen er det nesten helt flatt før
bratt nedkjøring til dalen. Igjen legger vi sporet høyere og får tynt
maksimalt ut av nedkjøringa. Tidlig framme på Iungsdalshytta. Selv om
turen er tre mil gikk den unna på rekordtid og helt uten bruk av krefter.
Det har vært nydelig blå-svix føre hele veien. Vi lurer oss til en
kosestund i solveggen nå også, men det er i ferd med skye over og
temperaturen er ikke lenger så behagelig. Resten av kvelden tilbringer vi
foran en osende peis.
Mandag er grå og
det er meldt kuling utpå dagen. Det bekymrer ikke oss. Vi har bare 15 km
tilbake til bilen. De viser seg å bli litt tyngre enn vi hadde regna med.
Det har blitt mildt og dårlig skiføre. Med til dels bakglatte ski
kjemper vi oss opp motene til Flyane. Hallingskarvet står som en vegg
midt i mot oss. Det er dårlig sikt der borte i dag. Vi gidder ikke ta
noen matpause, men går uten stans til vi bikker ned mot Strandavatnet.
Denne nedkjøringa er bratt og fordi lyset er helt flatt er det litt
vanskelig å kjøre ned her, men også det går greit og etter 3.5 time er
vi tilbake ved bilen.
Vi er skjønt
enige om at dette har vært den kanskje flotteste påsketuren noensinne.
Turen på Hallingskarvet var en skikkelig høydare, de øvrige etappene
bare kosen. Været, føret, stemningen - alt har vært helt toppers. Og når
det gjelder Hallingskarvet frister det til nytt besøk. Det er nok ikke
usannsynlig at vi kommer tilbake et år og går hele turen på langs?
|