Påsketur
i Rondane 6-9/4-01
Trond, Rolf, Einar
og Arne.
Da vi gikk av
toget på Hjerkinn kl. 13.00 var det fint vær, men overraskende mildt.
Gjennom skauen ned til Hageseter var det bakglatt og tendenser til
gjennomslag. Et jentefølge og tre-fire karer som gikk aleine starta
samtidig med oss. Einar og Rolf ville ha matpause allerede på Hageseter,
mens Trond og Arne fortsatte. Fellene ble lagt på, men det gikk tungt for
oss. Ikke så rart, for det klabba og var fryktelig sugende føre. En kar
med telt og full oppakning overtok brøytinga og forsvant. Vi følte oss
mindre spreke og tok det rolig. Etter en stund var vi alle samlet igjen og
fortsatte i samla tropp. En enslig kar slang seg dessuten med på lasset.
Det ble kjøligere etterhvert og mye bedre skiføre. Flott utsikt inn i
Rondane. I den bratte skrenten ned mot Tverråi tok de fleste av seg
skiene. Det var litt baskete å komme ned, men de siste km nedover langs
elvegjelet gikk av seg selv. Nådde Grimsdalshytta etter 4.5 t. Vi rakk en
dusj, deretter var det middag med vin til maten. Det var neppe mer enn 20
gjester der. Neste dag hørte vi det var 97. Godt å være tidlig ute.
Det ble ganske
sosialt og mye prat med andre gjester. Beklageligvis ble det litt for mye
medbragt akevitt for noen av oss utover kvelden. Vi følte oss
slitne etter turen og var litt deppa over det, men det var en følelse
tydeligvis flere andre også hadde. Mange klaga på tungt føre, så da
skylder vi på det.
Neste morgen var
ganske grå og mild. Vi hadde jo en gedigen uenighet om veivalget da vi
sist gikk her i påska 1990, men nå var det ingen slike tendenser.
Motbakker frista ikke, så vi bestemte oss for å gå ut Grimsdalen og
dreie inn i Dørålen. Selv om det er lenger regna vi med å ikke bruke
mer tid enn om vi hadde fulgt kvistaruta. Det gikk veldig greit i starten.
Lite snø og fint føre, men det var nok litt lenger enn vi trodde.
Akevitten fra kvelden før prega nok også enkelte. Etter noen timers
gange tok vi en god rast i ei bjørkeli og gjorde opp et bål. Det har vi
visst ikke gjort før på noen av turene våre. Det ble full fyr på første
forsøk, og en stund brant det riktig bra. Da vi skulle gå videre hadde
Rolf en skikkelig kollbøtte hvor han nesten datt oppi bålet. Dessverre
datt han på ene staven som ble stående i 90 graders vinkel. Han fikk
retta den såpass ut at det funka videre.
Inn forbi
Haverdalsmunnen ble det mer kronglete. Kupert terreng og kryssinga av
selve Haverdalsåi voldte oss litt problemer. Vi støtte på en gammel bru
som virka så sjaber at vi ikke turte å gå over. Heldigvis gikk det lett
å passere på isen litt lenger opp. Det var blitt mildt og vanskelig føre,
men vi sleit oss framover og støtte til slutt på kvisting fra Haverdalen
(Dørålglupen var stengt). Det ble med en gang lettere å gå og omsider
nådde vi Dørålseter. Her var det +7 grader og yr i lufta. Vår
opprinnelige plan var egentlig å fortsette til Bjørnhollia, men det var
det ingen stemning for lenger.
Dørålseter er
dessverre ganske nedslitt og middagen var en skuffelse. For øvrig hadde
vi det bra og kom ytterligere i prat med flere av de enslige vandrerne. Vi
fortalte villig vekk om Turgruppas meritter og imponerte nok litt med det.
To jenter hadde gått helt fra Oppdal. Den ene
hadde gått uten solbriller fra Grimsdalshytta og var blitt snøblind på
ene øyet. Einar visste råd og ga henne dråper som han hadde med.
Litt skuffende at
neste dag også var grå og med lavt skydekke. Rondetoppene rundt oss så
vi ikke noe til. Dagens mål var Eldåbu via Bjørnhollia. Vi labba i vei,
men Einar var nå blitt forbausende sprek og dro på, så han lå langt
foran oss andre. Ved stidelet til Rondvassbu kom turens eneste lille
diskusjon om veivalg. Rolf insisterte på å gå via Bjørnhollia selv om
raskeste vei til Eldåbu går om Rondvassbu. Han fikk vilja si, men alle
skjønte vel at vi da ikke ville komme lenger enn Bjørnhollia. Det var
egentlig helt greit. Dermed begynte stigningen opp Langglupdalen. Foran
oss hadde bare de to jentene gått. Bak oss kom to av de enslige karene,
men aldri så nær at de måtte brøyte. Det gikk jamt og trutt oppover og
da vi endelig sto på høyeste punktet ble det matpause. Deretter var det
en herlig utforkjøring som varte og rakk i mange km. Det var akkurat
passe skarpt føre så man bare kunne la det stå til. Til slutt var vi
nede i bjørkeskauen og kom ut på veien opp til hytta. Her er det bratt
stigning et stykke før det flater ut igjen. På tampen av en tur er dette
siste stykket litt tungt. Igjen var det blitt mildvær, og med glatte ski
ble det armgang på slutten. Der var Trond overlegen.
Bjørnhollia er jo
et utmerket sted og vi gjorde alt for å trives her også. Hekka mye
sammen med de to enslige + de to damene. Dråpene gjorde sin virkning og
det var tydeligvis ikke aktuelt å gi seg før Lillehammer. Tøffe typer
de to!
En ting det var
mye prat om på denne turen var oppakningen vår. Flere hadde bemerket at
vi hadde så digre sekker. Vi bærer alle med oss soveposer, vindsekker,
liggeunderlag og ekstra klær. Vi skal med andre ord kunne overleve det
meste. På den annen side blir sekkene plagsomt tunge og vi begynte å
irritere oss kraftig over dette. Hvor nødvendig er det med sovepose på
en tur langs kvista løype og med betjente hytter hele veien? Vi var enige
om at soveposer vil vi hvertfall droppe heretter på denne typen turer.
Vi hadde nå igjen
den lengste etappen og var glade da vi våkna til fint og kaldere vær,
men også litt vind og snøføyke. Det stilna heldigvis etterhvert. Vi
starta som vanlig kl. 09.30. De to damene var allerede i gang oppe i lia.
En av de enslige karene, en trivelig kar fra Tønsberg, hadde spurt om å
få gå sammen med oss til Venabu. Han var i sykehusbransjen, som Rolf, og
de hadde derfor mye å snakke om. Stigningen
mot Vulutjønn gikk greit. Det var nysnø, men vi bytta på brøytinga.
Snart tok vi igjen damene. Vi hadde ikke tenkt å gå via Eldåbu, men følge
Vuludalen og ta over Styggskardet. De bestemte seg for å følge med og
dermed ble vi et følge på 7 personer. Det var nydelig å gå utover
dalen. Her var vi i le for vinden og hadde også litt sol. Rett ved foten
av skardet kom vi til ei hytte og tok matpause i leveggen her. Så var det
å bryte seg opp i skardet. Det lønner seg å holde på venstre side av
bekken og gjelet helt fra start. Lenger oppe blir det vanskeligere å
krysse over, noe vi fikk erfare. Da vi kom ut av skardet på sørsida blir
terrenget veldig åpent, men vi tok peiling på Rundhø som kunne skimtes
langt borte. Etter noen km i åpent lende kommer man til ei hytte og
dreier da sørøstover. Damene og utbyggingsdirektøren skulle til Gråhøgdbu,
og våre veier skiltes. De fulgte ruta gjennom Ramstindan, mens vi la
kursen lenger sør og kom etterhvert inn på løypenettet til Venabu og
Spidsbergseter. Nå gikk det som en lek og selv om vi var slitne etter 7
timers tur hadde vi krefter til en liten sluttspurt fram til Venabu.
Så var nok en
vellykka påsketur over. Gled elegant inn på hyttetunet til Einar, der
Marit sto i døra og ønska oss velkommen.
|