Store
Smørstabbtind (2208 m) lørdag 13 mai 2000
Einar, Sven, Arne + Kjersti og Sigrun Moe
Det har vært travle tider for noen hver og på tross av mye fint vær i
mai er en dagtur på Store Smørstabbtind det eneste vi får til denne våren.
Vi starter allerede kl. 06.30 fra Lillehammer og kl. 09.00 inntar vi
frokosten i Lom før vi fortsetter til Krossbu. Vi er klare til start kl.
10.30. Det er strålende vær og vi kan pakke lett denne gangen. Arne
stiller selvfølgelig i sin nye microfiberbukse og kan triumferende
konstatere at hans spådom i påska allerede er gått halvveis i
oppfyllelse. Einar stiller nemlig i samme bukse, og ryktet sier at Rolf
også har gått til anskaffelse av en slik. Eksempelets makt og hangen til
uniformering har altså slått til som forventet.
Snøen er overraskende hard og vi skjønner at en isøks kan være greit
å ha. Det har vi ikke tatt med oss, men leier en på Krossbu. Så bærer
det av gårde med fellene på allerede fra start. Det er mye folk på vei
innover breen, men vi dreier snart av og blir helt for oss selv. Vi følger
i det store og hele sommerruta via Leirvatnet. Allerede her oppe tar vi
oss en god rast. Fra vatnet må vi opp en bratt bakke der snøen er så
hard at skiene må kantes skikkelig for å få tak. Bakken er lang og en
utglidning lite ønskelig.
Verre skal det bli. Snart står vi oppe under selve toppryggen som
innledes med det eneste skikkelig bratte partiet på turen. Vi parkerer
skiene og tar oss oppover et snøfelt der noen har sparket seg trinn dagen
før. Vi liker oss særdeles dårlig akkurat her. På den steinharde snøen
vil man skli langt og fort før ferden eventuelt stopper mot noen steiner
langt der nede. Tanken på hvordan helsetilstanden ville være etter en sånn
seilas får hjertet til å banke litt heftigere. Egentlig er det liten
fare for å gli hvis man bare bevarer roen og ikke stresser, men det hadde
vært en fordel og hatt hver sin isøks. Vi tar det derfor piano og er
snart over dette punktet. Videre er det heldigvis lett terreng.
Det blåser litt surt på toppen, men vi finner ly på utsiden av varden
der vi skuer videre bortover ryggen med
Kniven, Geita og Saksa. Et
ungt par kommer etterhvert anstigende, og trekker konjakk og glass med
stett opp av sekken. Her skal bestigningen feires skikkelig. De byr oss et
av glassene og en dram på deling. Vi bukker og takker, inntak av konjakk
på over 2200 m. har vi ikke prøvd før.
På vei ned igjen møter vi en god del folk på vei oppover. Vi vil unngå
det bratte snøfeltet selv om sola har gjort snøen bløtere nå. Derfor
holder vi mye lenger til venstre der det er snøbart og grov steinur. Vi
ser enkelte varder og skjønner at det er her sommerruta går. Her hadde
det lønt seg å gå opp også.
Bare en to-tusenmetertopp er for lite på en dag som denne. Vi har høyden
inne og toppene nordover mot Loftet er derfor rein bonus. Vi passerer
Storbreatind (2018 m), Veslebreatind (2092 m) og Hurrbreatind (2060 m).
Her må vi gi oss. Det begynner å bli langt på dag, og det er en god
unnskyldning når vi egentlig er slitne i beina.
Det gjenstår imidlertid en lang og frydefull utforkjøring ned til
Krossbu. Fellene tas av og gliden er så forrykende god at vi sjelden har
opplevd maken. Vips er vi nede på 1700 m. Her finner vi en bar flekk og
tar en siesta.
Dette er det gode liv: Strekke seg ut i tørr lyng og mose etter å tømt
termosen og matpakka. Kjenne ettermiddagssola varme skrotten. Lytte til
fjellets godlyder med fuglesang og klukkende bekkesilder mens man ligger
der og døser. Tenke på at sommeren ligger forventningsfullt foran deg
med løfter om flere slike øyeblikk i fjellet. Å, salige stund!
Vi sovner alle som en, men må til slutt bryte oss opp. Klokka er over seks og vi har ligget her mye over en time. Den herlige utforkjøringa fortsetter helt ned til Krossbu. Riktignok på noe dårligere føre etterhvert. Så gjenstår bare kjøreturen hjem og etter en middag i Lom bringer Einar oss trygt tilbake til hverdagen på Lillehammer. Det er helt klart mye reising for en skitur, men verdt det når man får med seg slike opplevelser som vi har hatt i dag.