Kremtur i Vest-Jotunheimen 13-17 april 2000

 Einar, Trond, Rolf og Arne  Lysbilder

 Endelig skulle alt klaffe. Så for å ta konklusjonen først: aldri har vi gått en påsketur med så korte og greie etapper, i sammenhengende så fint vær og med så flott føre. Det hele gikk som en leik og påsketuren 2000 vil heretter rangeres høyt på lista  over fine og vellykkede turer.

 Det har vært en mager vinter med hensyn til fjellturer, men endelig skal vi lufte oss. Vi forlater Lillehammer i øsende regn, men har håp om bedre forhold vestpå. Det viser seg å stemme, og det er lettskya, pent vær da vi starter fra Bøvervatnet kl. 18.00 torsdag. Det blir en to-timers deilig kveldstur opp til Krossbu. Bortsett fra en fellestur fra DNT er det ingen andre gjester der. Det er som det skal være, vi prøver alltid å være i posisjon litt tidligere enn majoriteten av påsketurister. Da er vi først i sporet og har god plass på hyttene.  

Været er såvidt lovende at vi bestemmer oss for å gå over Smørstabbreen neste dag. Riktignok er det ganske tåkete på morrakvisten, men snart sprekker det litt opp og vi får et visst utsyn til fjellene rundt oss. Passerer høyeste punktet etter tre timer og tar matpausa stående, været frister ikke til noen lang rast her. Nedkjøringa til Gravdalen er bratt, men det er flott føre. Ved Gravdalsdammen klemmer vi rett over mot Rauddalen og støter etter en stund på kvistinga til Olavsbu. Nå unner vi oss en lengre pause, bretter ut liggeunderlagene og koser oss under en blek påskesol som splitter skylaget. Vi har litt stigning før dalen flater ut, men så går det lett videre. Det blir likevel en brukbar etappe totalt sett, og vi er litt slitne når vi endelig kommer fram kl. 17.00. Vi slår oss til i den nedre hytta, den øverste er nesten full, hovedsakelig av utlendinger. Etterhvert fylles også vår hytte opp av andre turgåere, men det er god plass i kveld, akkurat som beregnet. Seinere i påska skal det nok bli trangt om saligheta her på Olavsbu. 

 Neste dag starter med snømåking. Vi har hatt sprekk på vinduet om natta og da Einar åpner innervinduet for å kikke ut viser det seg at det har snødd kraftig og vinduskarmen er full av fokksnø som detter inn i rommet. Så fikk vi endelig bruk for fjellspaden også... Kl. 09.45 er det avmarsj. Vi skal til Fondsbu, hvilket er en kort etappe. Været er nydelig, men nysnøen er litt tung å brøyte seg fram i. Vi må slite oppover den første lia, men så er det lett videre over Sjogholsvatna. Som vi sleit i laussnøen her i fjor. Det er som natt og dag. Herrene svetter i sine fjellnikkerser, men ikke Arne. Han har investert i en Norrøna Sydpolen mikrofiberbukse, et utmerket plagg som er lett og luftig. Riktignok må han tåle mye mobbing som gruppas utstyrsfreak, men spår at de andre vil stille i samme antrekk  innen ett år. Apropos utstyr: Einar er som en vandrende elektronikkbutikk. I sekken ligger den uunnværlige lille radioen og dessuten det nye fotoapparatet av minitypen. Rundt halsen henger den snertne vindmåleren som han fikk av Turgruppa til 50-års dagen sin tidligere i vinter. I bukselomma  har han sin nye og avanserte GPS, også den en gave fra familien i forbindelse med bursdagen. Særlig GPS'en blir flittig brukt, det er mange funksjoner som skal læres, og han går til verket med stort engasjement. Hva blir det neste, elektrisk tannbørste? 

Da vi omsider når høyeste punktet møter vi den første skiløperen i motsatt retning og har ferdig brøyta spor videre. Vi finner oss en lun plass og bevilger oss en god pause. Deretter er det nærmest bare å skli ned til Fondsbu. Det er nesten uhørt å være framme allerede kl. 14.00, men skitt au. Vi har drømt om en halvliter og en sigar ute i solveggen. Nå realiserer vi det. Livet er herlig! Det blir en laaang kveld på hytta, men Fondsbu er tross alt av de bedre stedene man kan oppholde seg. Vi har lite å klage på. 

Neste morgen inntreffer et mindre hyggelig intermesso for vertskapet sin del. Under middagen kvelden før satt vi ved samme bord som tre tyske karer. Vertskapet oppdager, ganske observant, at disse mangler til frokost. Under et dobesøk i grålysningen hadde Rolf  tilfeldigvis sett at de dreiv og pakket seg ut av rommet. Det viser seg altså at de har stukket av fra regningen, men verten er ikke rådvill. Han slenger seg på scooteren og opptar forfølgelsen. Ikke veit vi hvordan det gikk, men håper de fikk som fortjent. 

For oss settes kursen mot Skogadalsbøen, heller ingen tung etappe slik forholdene er nå. Samme finværet og kaldt da vi starter, men i de første motene får vi snart varmen. Einar er tilbake i god, gammel form. Ligger langt foran oss andre og har ikke vært så pigg på flere år. Terrenget er småkupert og interessant, med fint utsyn til spennende topper. Vi finner en noenlunde lun rasteplass nede på Urdadalsvatnet. Deretter får vi en liten trøkk opp på bandet, men så er det åtte km. slak utforkjøring til Skogadalsbøen. Det går som en leik på det flotte føret og vi misunner ikke alle de vi møter som går i motsatt retning. De har mange og lange motbakker foran seg. Det er adskillig tyngre å gå den retningen på grunn av høydeforskjellen. Nok en gang er vi framme allerede kl. 14.00. Vi er de første gjestene, men innen den første pilsen er tømt strømmer det på med folk. Været har grånet og det er deilig å sitte innedørs foran peisen med Rolfs medbragte Pastis. Vi skåler for nok en lett og ledig dag ute i fjellheimen.   

Neste morgen tror vi det er slutt på flaksen. Nå henger den velkjente grå skodda nedover dalsidene og det ser trøstesløst ut, men under frokosten ser vi sola lyse opp en liten flekk i fjellet. Flekken utvider seg, og snart sprekker det hele opp. Ja! Vi får en ny knalldag.  Det blir en kjempetur til Krossbu. Tidvis må vi bruke feller, men andre partier gir spikerfeste uten også. På denne etappen er det en eneste bratt stigning, men ellers kupert og lett terreng. Matpausa blir ekstra lang i dag, der vi sitter i solsteiken og bare nyter livet. Vi bruker litt over fire timer til Krossbu og bevilger oss en cola før vi sklir ned til bilen. Det vil si, de siste to-tre kilometerne blir ganske tunge. All smurning er slitt av skiene, så det går framover på armstyrke og pur vilje. Sola steiker og svetten hagler, men i bilen venter tørre klær og så er  en av de fineste påsketurene våre slutt.