"Noen liker fugler, andre liker kroppen sin" Jostedalsbreen på langs 24-27 mai 1995

Einar og Arne + Balder.

Det er mange magiske øyeblikk man kan minnes fra fjellturer. Her er ett av våre:

Vi ligger i teltet ved foten av Suphellnipa. I hver vår sovepose slapper vi av etter frokost. Vi har god tid, det er bare nedkjøringa til Fjærland som gjenstår av turen. Einar drar fram sin lille radio og vi hører på Nitimen. Et intervju med en bygningsarbeider på Telemark sentralsykehus utløser jubelstemning inne i teltet. De har skjermet et lite fuglereir under byggeperioden, og da intervjueren spør om hvordan dette er mulig blant røffe og kraftige kroppsarbeidere svarer han med følgende gullkorn: "Noen liker fugler, andre liker kroppen sin". Det blir en stående replikk mellom oss heretter.

Tilbake til starten som alltid er tøff for noen:

Breturer har en utpsykende effekt på Arne. Det er lett å være stor i kjeften uker og måneder i forveien, men i dagene før det skal skje er bondeangeren forferdelig. Nå er en halsesjuke i anmarsj, men Einar er helt døv for den slags argumenter. Dessuten er langtidsvarselet strålende og hvor ofte har vi opplevd det? Vi bare må dra!

Vår gamle kontakt i Otta bilruter kjører bilen ut igjen fra Sota. Det er "the point of no return" når han drar, og vi står igjen med en lang tur foran oss. Balder drar pulk og stresser litt over stokk og stein i begynnelsen. Det er bra med snø og fine forhold. Etter 3 timer når vi Slæom. To andre karer komme utpå natta, ellers har vi den for oss selv.

Neste morgen er perfekt både vær- og føremessig. Vi legger turen inn dalen og over Kupvatnet. Balder drar en forholdsvis velfylt pulk og våre sekker er tilsvarende lette. Det hele er meget behagelig og vi går stort sett uten stans til Småttene. Her er det lite folk, men det endrer seg snart. Etter en stund myldrer det av skiløpere nedover Lodalsbrekka. Det minner oss om alle telemarkkjørerne vi så komme nedover unnarennet i hoppbakken under OL-åpningen på Lillehammer i 1994.

Vi kommer i kontakt med to andre karer og slår oss sammen med dem i ett taulag opp Småttene. Vi passerer to skikkelige sprekker underveis og Balder får bakbeina nedi den ene. Han er også bundet inn i tauet. Heldigvis blir det ingen problemer. Pulken er tung å dra oppover her, men han har et utrolig humør. Der i gården er det ikke mye klaging.

Vi trekker et stykke forbi Ståleskardet før vi slår leir. Burde selvfølgelig gå på Lodalskåpa som mange andre gjør denne fine kvelden, men ingen av oss orker når det kommer til stykket. Vi slapper heller av i teltet alle tre.

Neste dag venter vi til kl. 10.00 før vi starter. Det er en fordel å ha spor, for snøen er blaut og tung. Vi snerter oss oppom Kjenndalskruna, men ved Kvitekoll er vi plutselig blitt først av alle. Det går ingen spor videre og av hensyn til Balder ønsker vi så fast spor som mulig.. Vi slår oss derfor ned og slapper av en stund. Snart har noen andre lagt sporet videre over Ramnane og vi følger etter. Nå møter vi den eneste personen med bikkje og pulk utenom oss selv her oppe, og utveksler erfaringer. Bikkjene er trøtte.

I Bings gryte blåser det surt og nesten ingen har slått leir der. Ved Øygardsvarden er det der i mot mange telt. Vi fortsetter, og etter 10 timer slår vi leir ved foten av Suphellenipa. Da er Balder så breibeint og sliten som han sjelden har vært før. Verken han eller Einar rikker seg ut av teltet, så Arne må gå aleine til topps på Suphellenipa etter middag. Halsesjuken har ikke vært særlig plagsom hittil, selv om stemmen er nesten borte. I løpet av natta fester bronkitten grepet og det blir mange og plagsomme hostekuler.

Regnbyger pisker mot teltduken, men neste morgen er været igjen fint.

Etter vår lille hyggestund med Nitimen, får de to etternølerne med seg toppen av Suphellenipa før vi kjører ned til Flatbrehytta. Etter en supperast i solveggen, tar Einar skiene fatt, mens Arne løsner Balder og bruker pulken som kjelke . Det går vanvittig fort. Da det er slutt på snøen må pulken tas på skuldrene, men den lille halvtimen til fots går greit. Drosje får vi med det samme og campinghytta er forhåndsbestilt. På hotellet er det mindre folk enn vanlig til middag. Det er tydelig at nyveien til Sogndal medfører at mange begir seg hjemover med det samme.

Vi har hatt en fenomenal tur og er såre fornøyd med livet der vi sitter på verandaen med en kald pils og ser utover den maigrønne vestlandsbygda. Endelig har vi gått over breen i bra vær og med full sikt hele tida. Det har vært en flott opplevelse.