Førstesiden

 Forrige side

 Toppen

Soigne-skogen ved Brussel

av Bjørn Erik Halvorsen

Mars 1998

Da jeg dro på utestasjoneringsoppdrag for Hydro til Brussel i februar 1996, var det med stor bekymring for at jeg ville mistrives. Brussel, med en befolkning på ca. 1 million, ligger midt i Belgia, som sammen med Nederland, er blant de tettest befolkede områdene i Europa. Hvordan skulle jeg, som var vant til å ta lange turer på egenhånd i skog og mark, kunne finne meg til rette i et slikt miljø. Jeg forventet at oppholdet ville bli kort, og bandt meg i utgangspunktet bare for et opphold på 4 måneder.

Det var med en helt annen innstilling til Brussel og Belgia jeg flyttet tilbake til Norge i august 1998, etter halvannet år. Oppholdet hadde vært interessant og lærerikt, og framfor alt hadde tiden forløpt utrolig fort. Dette skyldes ikke minst Soigne-skogen og de mange besøkene som jeg hadde tatt i dette spesielle skogsområdet nær Brussel, primært for trim og avkoplig, men nesten alltid med en eller flere floraer med i sekken.

Man forventer ikke å finne store grøntområder når man drar til en storby som Brussel. Men det utrolige var at i Brussel fikk jeg aldri noen følelse av at jeg befant meg i en storby. Selv om byen brer seg over en stor flate, er det få steder med høyhusbebyggelse, og de mange parkene og de allé-kransede avenyene gir et luftig inntrykk.

Men nå til Soigne-skogen. Dette er et skogsområde sydøst for Brussel, som strekker seg fra Tervuren i nordøst til Waterloo (utales med a-lyd og lang o-lyd bakerst, ikke slik som ABBA synger) i syd, noe som tilsvarer en avstand på ca. 17 km i luftlinje. Men før jeg går inn på en mer detaljert beskrivelse, må jeg ta en liten orientering om språk-historien til området og hvordan jeg skriver stedsnavnene i denne artikkelen.

Det sies at Belgia er et land uten noe eget folk som kan kalles belgiere. I nord, ut mot kysten og i retning Nederland, bor flandere med nederlandsk avstamning og språk. I syd, inn mot åsene i Ardennene og i retning Frankrike, bor vallonere med fransk avstamning og språk. Brussel-regionen ligger som et kompromiss midt mellom og er tospråklig. Den nordøstre delen av skogen ligger i det flamske fylket Vlaams Brabant, og de offisielle stedsnavnene her er av nederlandsk opprinnelse. Den sentrale delen av skogen tilhører Brussel-regionen og alle stedsangivelser har her et offisielt fransk navn og et offisielt nederlandsk navn, som ofte kan være svært forskjellige. Den sydlige delen av skogen ligger i det vallonske fylket Brabant Wallon, og de offisielle navnene her har fransk opprinnelse.

Selv om både fransk og nederlandsk er obligatorisk i alle Belgiske skoler, nøyer ofte vallonere seg med å lære seg fransk. Flandere derimot, er svært språkmektige og behersker ofte fransk, engelsk og tysk i tillegg til nederlansk. Da Napoleon tapte ved Waterloo, skulle man forvente at Brussel blei liggende trygt inne i det nederlandske området. Men, i tiden etterpå har grensen for det franskspråklige gradvis forskjøvet seg nordover, og Brussel-regionen har etter hvert fått fransk som det mest brukte språk. Flandere som bor lengst syd i sitt område, er derfor mer og mer bekymret for sin identitet. I disse områdene står man i fare for å bli upopulær hvis man forsøker å snakke fransk. Engelsk er en tryggere tilnærming, når man ønsker kontakt med noen. I mitt referat bruker jeg de stednavnene som vanligvis benyttes i det norskspråklige miljøet i Brussel. For stedsnavn i Brussel-regionen vil jeg prøve å oppgi både nederlandsk og fransk navn henholdsvis med N: og F: foran navnet. F. eks. kunne jeg finne på å betegne navnet på skogen med Soigne-skogen (N: Zoniënwoud, F: La Forêt de Soignes).

Hvert fylke har sitt eget regelverk for hvordan skogen skal forvaltes. F. eks. er det ikke påkrevet å ha hunden i band i den delen av skogen som tilhører Brussel-regionen, mens i den flamske og vallonske delen av skogen er dette påbudt. Men, nettopp regelverket for hundehold er nå i støpeskjeen, for sist vinter (vinteren 1997) herjet to rømte rottweilere i skogen. Også folk ble advart mot å gå i skogen i denne perioden da de opptråtte svært truende. Etter en ukes jakt greide man omsider å få skutt dem. I mellomtiden hadde de tatt livet av i underkant av 30 dådyr og rådyr. Blant øvrige dyrarter i skogen kan nevnes hare, rev, grevling og ekorn.

Så til det historiske. Geologisk er området dekket av store mengder løsmasser fra istida. Det finnes ikke noe sted i skogen hvor den underliggende fjellgrunden kommer til syne. Disse løsmassene er svært finkornet og bærer mange steder preg av leire, noe som tyder på at de er fraktet langt, sansynligvis helt fra Skandinavia. I disse løsmassene har vannet gravd seg ned. Derfor må skogen betegnes som kupert med relativt tørre åsrygger og en rekke relativt fuktige bekkedaler på kryss og tvers. I noen av bekkedalene finnes små oppdemte dammer, som ofte er gjengrodd av alger.

På Karl den stores tid (742 - 814) regner man med at hele området mellom Leuven og Halle var dekket av skog. Dette tilsvarer i luftlinje en distanse på ca. 30 km. Fra å være et skogsområde som herskerne benyttet til jakt og fritid, ble trærne i århundrene som fulgte i større og større grad hugget ned for økonomiske formål. En betydelig trekull-produksjon pågikk. Ellers ble skogen en viktig ressurs for vedsanking for den voksende befolkningen i Brussel-området på slutten av Middelalderen.

I den perioden som Nederlandene ble styrt av østerrikerne (på 1500-tallet) ble det satt i gang en storstilt nyplanting av bøk i skogen, noe som bidro til at skogen fram til våre dager har vært en tilnærmet ren bøkeskog. På denne tiden ble det også anlagt snorrette kjøreveier inn gjennom skogen, for at kvinnene skulle kunne bli fraktet inn for å overvære jakten. Disse veiene ble kallt "drev", og hver av dem fikk egne navn. Disse drevene ligger der fortsatt og på noen av dem ser man den opprinnelige broleggingen.

Ved innledningen til det 19. århundre hadde skogen fortsatt en størrelse på 11.000 ha. Jeg benytter betegnelsen hektar (ha), fordi dette er den flate-betegnelsen som er mest benyttet i mine skriftlige kilder. 1 hektar = 10.000 m² eller 0,01 km². Men, tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. På denne tiden begynte de som forvaltet skogen, å selge den bit for bit til jorbruksformål. Men, heldigvis, begynte naturverntankegangen allerede å få fotfeste, og skogen i sin nåværende størrelse regnes som reddet for fremtiden. Den består fortsatt av 4.300 ha. Noe som må sies å være en betydelig størrelse for et slikt urbant område (4.300 ha tilsvarer ca. 28 % av Porsgrunn kommunes flateinnhold).

I løpet av siste hundreår har størrelsen på Brussel økt betraktelig. Jordbrukssonen som lå mellom skogen og byen er nå i stor grad bebygd. Nordvestgrensen til skogen ligger i dag helt opptil boligområdene omkring Brussel sentrum.

Nå må det sies at selv om skogen er varig vernet, er den en av de viktigste rekreasjons- og fritids-områdene for Brussel-befolkningen. I kanten av skogen finnes f. eks. 3 veddeløpsbaner og en golfbane og alle veier og stier er regulert for ulik type ferdsel. I de mest benyttede delene av skogen finnes egne traséer for gående, syklister, mopedister og ryttere. Disse ligger ofte side om side. I den delen som tilhører Brussel-regionen er dette godt merket med skilt. I den flamske og vallonske delen av skogen er ikke merkingen fullt så god. Men her er også ferdselen betydelig mindre, og man kan vandre lange strekninger uten å møte et menneske.

Grenlendere har alle et forhold til E18 gjennom Eidangerhalvøya. E19 passerer Brussel i nord-sydlig retning. Dette er en 6-felts motorvei som deler skogen i to. Ut av Brussel i syd-østlig retning går en annen motorvei (E411), som også passerer gjennom den nordlige delen av skogen. Dessuten går jernbanelinja fra Brussel i retning Namur og Luxemburg gjennom skogen. Når man legger opp til en skogtur må man legge inn en plan for kryssing av disse ferdselsårene. For langs dem, med ca. en til to kilometers mellomrom, er det laget underganger, og i noen få tilfeller broer, beregnet på dem som ferdes i skogen.

Hvis man tenker seg at man befinder seg på en av stiene i den sentrale delen av skogen. Da er man kanskje ikke lenger enn ca. 7 km i luftlinje fra Grand-Place i Brussel sentrum, men likevel midt i en svalende bøkeskog. Her vil det ved (nesten) hvert kryss finnes en skilt som angir navnene på de kryssende stiene eller drevene på nederlandsk og fransk (på samme måte som alle øvrige gater og veier i Brussel-regionen har to sett navn). F. eks. kan det stå Meibloemen-voetpad og Sentier des Muguets. På skiltet vil det også være angitt hva slags trafikk som er tillatt på stien eller drevet ved symboler eller tekst. F. eks. kan det stå Alleen voetgangers og Pietons seulement for å markere at veien bare er beregnet for gående. Men likevel må en være forberedt på at off-road sykkelister farer i stor fart langs disse stiene også. Akkurat som i Grenland bryr sykkelistene seg i liten grad om skilt og kjøreregler. Elles bør man i minst mulig grad tråkke ut i vegetasjonen. Det er sterkt henstillt til at man alltid følger stier og drev for å bevare skogen best mulig mot slitasje.

Hvis man ønsker å ta seg inn i skogen på egenhånd bør man ha med seg kart. Ved hjelp av skiltingen har man da alltid god kontroll med hvor man befinner seg. Hvis man kjøper en av bykartene for Brussel som strekker seg ut til skogsområdet, har man tilstrekkelig hjelpemiddel, for her er alle navn på de viktigste stier og drev angitt både på nederlandsk og fransk. På mine vandringer i skogen traff jeg ofte folk som spurte om vegen, og det er mange beretninger om joggere som har rotet seg fullstendig bort.

Nå over til forvaltningen av skogen. Den flamske delen av skogen utgjør 55 %. Brussel-regionen styrer over 38 %, mens den vallonske delen i syd består av 7 % eller 275 ha. I en artikkel i Brussel-avisa Le Soir for 13. okt. 1996 forteller Damien Bauwens (han har tittel l'attaché-chef de cantonnement du ministère de la Région wallonne) om forvaltningen av den vallonske delen av skogen. Jeg bruker dette som eksempel, for tilsvarende forvaltningsfilosofi gjelder også for resten av området.

I dag består de 275 ha av: Bøkeskog med alder 150 - 185 år (58 ha), bøkeskog med alder 110-145 år (137 ha), nyplantet nåleskog (20 ha), blandingsskog av bøk og furu (Pinus sylvestris) (30 ha) og diverse løvskog dominert av eik og ask (10 ha). Skogen er altså gradvis i ferd med å bli omvandlet fra å være en ren bøkeskog til å bli en blandingsskog. Videre framover ønsker man først å fornye områdene med den elste bøkeskogen og over tid få andelen av bøk ned i mellom 30 % og 40 %. Ideelt har man som mål å fornye mellom 3 og 4 ha pr. år. Man ønsker over tid å finne en ballanse mellom selvfornyende skog og planmessig nyplanting.

Det å vandre i en gammel bøkeskog gir en egen sinsstemning. Jeg har gode minner fra turer på vinteren med snødekt mark, på våren med små, lysegrønne, nyskytende blad som sola blinker ned på, på varme sommerdager når skogbunden er skyggelagt av tett løvverk og på høsten med sine gulrøde farger. Det er vemodig å tenke på at denne skogen skal hugges først, og jeg håper at Brussel-beboerne også gir beskjed, slik at i hvertfall noe av denne gamle skogen får bli stående.

Ellers finnes det også en og annen gammel eik rundt om i skogen, men disse er så få og spredte at de til og med står avmerket med egen prikk på bykartet, ved siden av betegnelsen Beau Chêne / Schone Eik. Men, det er betydelige nyplantinger av eikeskog på gang. Jeg gikk mange steder gjennom hogstflater med nyplantet eik, der de var satt ned på snorrette rader, på samme måte som vi finner nyplantet gran på hogstflater her i Norge.

Langt syd i skogen mellom Groenendaal og Waterloo finnes et lite arboretum. Jeg besøkte en kun en gang. Det ligger midt i bøkeskogen uten noen form for gjerde eller annen markering omkring. Det inneholdt en rekke ulike tresorter, hovedsaklig nåletrær, men jeg fant ingen navneskilt som fortalte hvilke arter de var. Dessuten sto de så tett at det var vanskelig å få inntrykk av hvert enket tre.

Et annet arboretum som etter hvert ble mitt favoritt turområde, ligger ved Tervuren lengst nordøst i skogen. Første gang jeg gikk dit, kom jeg vandrende vestfra langs veier i bunnen av bekkedalene i bøkeskogen. Gradvis endret skogen karakter, og jeg kom inn i en blandingsskog, dels av løvtrær og dels av nåletrær. Det var få av dem som jeg greide å identifisere.

Etter å ha passert en liten asfaltert bilvei gjennom skogen, kom jeg til et skilt som fortalte at jeg beveget meg inn i arboretet der all vegetasjon var fredet. Arboretet inneholder hele 460 ulike tresorter, der hver tresort er samlet i bestander av samme art. Men likevel er arboretet ingen park, slik som på Tøyen i Oslo. Hele arboretet er laget som en skog der bakkevegetasjonen får mer eller mindre fritt spillerom. Bunnen av dalene, der det var kjøreveier eller stier ellers i bøkeskogen, består her av grasplener som klippes regelmessig. Det er på disse plenene man beveger seg gjennom arboretet.

Hvis man fortsetter videre gjennom arboretet (en distanse på ca. 3 km) i nordøstlig retning, kommer man til Tervuren-parken. Dette er en stor park (234 ha) som er laget med parken i Versailles i Paris som forbilde. Symetrisk utgravde dammer og gangveier som er planlagt med linjal. Lengst nord i parken ligger Det Afrikanske Muséet (N: Koninklijk Museum voor Midden Afrika), som absolutt er verdt et besøk.

Arboretet, parken og muséet er kong Leopold II's verk. Etter at han arvet tronen i 1865, utnyttet han i stor grad rollen som hersker av en ung nasjon (Belgia ble egen stat i 1830). Han styrte mer eller mindre besittelsen Kongo på egenhånd, og fikk fraktet hjem utrolige skatter og rikdommer fra Sentral-Afrika. Deler av dette er nå samlet i Det Afrikanske Muséet. Han fraktet også hjem mengder av planter, trær og busker, ikke bare fra Kongo, men etter hvert fra store deler av verden. Derfor måtte han anlegge et arboret der han kunne plante trærne. Han valgte det nordøstre hjørnet av Soigne-skogen, som også går under betegnelsen Kapucijnen-bos. Arboretet ble organisert med europeiske arter lengst nord ("den gamle verden") og trær fra fjerne himmelstrøk i sentrum av arboretet og langs sydkanten ("den nye verden"). Størrelsen på arboretet dekker mer eller mindre et område på 1 x 3 km (310 ha), og inneholder som nevnt hele 460 ulike tresorter fra hele verden.

Kong Leopold II's gigantomani ga seg også utslag i Laken-området, ca. 3 km nord for Brussel sentrum. Her bygde han et overdådig slott med en gigantisk slottspark omkring. Dels i parken og dels i de konglige drivhusene, som hører til, plantet han øvrige blomsterplanter og vekster som han hadde brakt med seg hjem til Belgia. De konglige drivhusene er hvert år åpne for publikum 2 uker i månedsskiftet april-mai. Men, desverre kolliderte tidspunktet med vår tradisjonelle Kreta-tur. Disse drivhusene har jeg fortsatt til gode å oppleve.

For dem som er interessert i trær, kan man få kart over arboretet med artsangivelser på Det Afrikanske Muséet. Desverre dekker ikke de vanlige Brussel-kartene så langt øst som til arboretet og Tervuren-parken. Men, hvis man kjøper kartboken "de rouck: Bruxelles jumbo plan", vil også disse delene av skogen være inkludert.

Da jeg kom til Brussel, oppsøkte jeg flere fransk-språklige bokhandlere i håp om å finne en god flora for Belgia. Det jeg fant var et 20-talls ulike bøker om hagevekster og potteplanter, og et par tynne, overfladiske floraer for ville planter. En flora for mine formål fant jeg først når jeg besøkte en nederlandsk-språklig bokhandel nede ved Munt-teatret. "Heimans, Heinsius og Thijsse: Geïllustreerde Flora van Nederland, België en Luxemburg" er i tykkelse og oppbygging svært lik Lid's flora. Selv om jeg aldri har deltatt på noe kurs i nederlandsk, greide jeg med noe bakgrunn i tysk å tyde ca. 80 % av teksten. Nederlandsk og norsk har mange felles elementer.

Foruten denne nederlandske floraen disponerte jeg "Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa" og Mosbergs flora. Disse hadde jeg bragt med meg fra Norge. Når jeg la ut på turer i Soigne-skogen, hadde jeg som regel med meg en eller flere av disse i sekken i tillegg til fotoutstyr. Dette som en slags innledning til omtalen av bakkevegetasjonen.

Sand/leire-grunnen i Soigne-skogen er ikke spesielt kalkrik. Med Bøkeskogens tette løvverk som tak blir nødvendigvis resultatet en artsfattig og redusert bakkevegetasjon. I håp om å hjelpe bakkevegetasjonen til å bli mer artsrik var det på enkelte steder gjerdet inn lokaliteter for å beskytte dem mot ferdsel. Jeg passerte ofte et av disse områdene som var gjerdet inn ved Tre Kilder (N: Drie Borren, F: Trois Fontaines). Et annet inngjerdet område som jeg ofte passerte var et sump-område innenfor den øverste oppdemmete fiskerdammen ved Røde Kloster (N: Rood Klooster, F: Rouge Cloitre). Begge områdene ligger i Brussel-regionen. Riktignok var bakkevegetasjonen tettere innenfor gjerdet. Men, jeg var aldri i stand til å identifisert arter på innsiden av gjerdene, som det også grodde mengder av på utsiden. Selvfølgelig må det intømmes at det var begrenset hvor mye av det inngjerede feltet som kunne beskues fra utsiden, så det kan ha vært spesielle ting som ikke jeg fikk øye på.

En helt annen frodighet oppsto i på hogstflatene og i lysåpne feltene i bekkedalene. Her var det ofte spennende botanikk. Men noe som skuffet i Soigne-skogen var vårfloraen. Blomstrende bakker slik som vi kjenner fra f. eks. Jomfruland opplevde jeg aldri. Da måtte jeg besøke andre lokaliteter.

En av disse lokalitetene var en liten bøkeskog på ca. 1 km i omkrets vest for Nivelles (ca. 30 km syd for Brussel). Denne skogen blir kallt "den gule skogen" fordi bakken i mars er dekket av en småvokst utgave av påskelilje (Narcissus pseudonarcissus ssp. pseudonarcissus). Den påskeliljen vi kjøper i butikken her hjemme er samme art, men med underartnavnet major. Denne skogen er blitt en turistatraksjon på våren. Denne lille påskelilja finnes også i mange andre skoger i Belgia, f. eks. så jeg den også syd i Ardennene på en dagstur til kalkstensgrottene ved Han sur Lesse.

En annen spesiell opplevelse var Halle-skogen mellom Halle og Waterloo i månedsskiftet april-mai. Desverre kolliderte dette både i 1996 og 1997 med vår faste tur til Kreta, så jeg fikk bare oppleve blomstringen i en tidlig fase. Det jeg snakker om, er det som går under betegnelsen "den blå skogen" på grunn av en stor bestand av klokkeblåstjerne (Scilla non-scripta). Dette er også en turistatraksjon på våren.

Men nå tilbake til Soigne-skogen og botanikken der. Noen fullverdig artsoversikt er ikke dette ment å være. Jeg konsentrerer meg om arter som var typiske for skogen og arter som jeg satte så mye pris på at jeg tok bilde av dem.

Først vil jeg nevne en av de tidlige vårartene som er hyppig langs veikantene i skogen. Hvitpestrot (Petasites albus) er vanlig i Belgia, og jeg kom over et stort felt av den langs motorveien nord for Tre Kilder. En annen veikant som jeg la spesielt merke til var en skråning full av kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) i Groenendaal.

Inne i de skyggefulle partiene av bøkeskogen var artsammensetningen sparsom. På de tørre høydedragene var springfrø (Impatiens noli-tangere) vanlig, særlig omkring foten av bøketrærne. Ellers vokste det mye brennesle (Urtica dioica) og einstape (Pteridium aquilinum). En bjørnebær-art (Rubus sp.) var også svært allmindelig, men jeg prøvde aldri å identifisere den. Ellers fant jeg både skogkarse (Cardamine flexuosa) og skogveronika (Veronica montana). En annen overraskelse var en stor forekomst av tusenstråle (Telekia speciosa) langs Tumuli-veien (N: Tumuliweg, F: Chemin des Tumuli) rett syd for Boitsfort.

På noe mer fuktige skråninger dukket store mengde klengemaure (Galium aparine) opp. En annen art som jeg ikke greide å identifisere til å begynne med, fordi blomsten forvirret meg til å tro at den lå i nærheten av blåfjær-slekta (Polygala), vokste over hele skogen. Til slutt fant jeg ut at det var stortrollurt (Circaea lutetiana). Ellers fant jeg mange forekomster av skyggeborre (Arctium nemorosum). I noe mer lysåpne bekkedaler kom jeg over flere lokaliteter av skogfredløs (Lysimachia nemorum).

I de lysåpne bekkedalene ble floraen rikere. Kåltistel (Cirsium oleraceum) finnes over hele skogen. Ellers fant jeg mange forekomster av nærmere to meter høye grisnesvineblom (Senecio nemorensis ssp. fuchsii). I kanten av de oppdemmede dammene dukket nye arter opp. Ved en av jorddemningene ved Røde Kloster fant jeg en stor forekomst av stormjølke (Epilobium hirsutum), og i vannkanten like bortenfor en brunrotart som jeg bestemte til å være vassbrunrot (Scrophularia auriculata). Ved en liten dam i Molenbos identifiserte jeg pipekjørvel (Oenanthe fistulosa) og vassmynte (Mentha aquatica).

Det var alltid spennende å se hva som dukket opp på hogstflatene og i de nyplantede feltene. Krypjonsokkoll (Ajuga reptans) fant jeg flere steder langs de lysåpne flatene, men de største forekomstene var likevel på grasbakkene i Arboretet ved Tervuren. De nyplanta feltene ble fort fargerike. Enkelte steder var de fulle av engsoleie (Ranunculus acris), En annen gang fant jeg et plantefelt nær Jesus-Eik (N: Jezus-Eik F: Notre-Dame-au-Bois) fullt av blomstrende hjortetrøst (Eupatorium cannabinum). Hogstflatene ved Groenendaal var også en opplevelse. Mange steder var det vide tepper av firtann (Teucrium scorodonia). Jeg kom også over en forekomst av skjermgyllen (Centaurium erythraea) og noen av de høyeste breiflangrene (Epipactis helleborine) som jeg har sett i mitt liv langs Lange-Kø drevet (N: Lange Staart dref, F: Drève de la Longue Queue).

På en tur hadde jeg ikke tatt med noen floraer, kun kameraet over skuldra med normal linse. Da finner jeg en plante jeg aldri har sett før i kanten av et plantefelt med lønnetrær ved Lille Meise-drev (N: Mezendreefken, F: Petite Drève des Mésanges) nær Jesus-Eik. Det var en maure med fire blader i kransen og lys gule blomster. Jeg tok et så godt bilde som mulig med den linsa som jeg hadde på aparatet. Da jeg kom tilbake til leiligheten fant jeg ut at jeg hadde sett korsmaure (Cruciata laevipes). Helgen to uker senere tok jeg en ny tur forbi dette stedet, for å få et bedre bilde av planta. Da hadde de som forvaltet skogen, brukt kantklipper langs dette drevet, så flere bilder av korsmaure fikk jeg aldri tatt.

Ellers finnes det noen gamle murer i den vallonske delen av skogen. Jeg har fotografert både murburkne (Asplenium ruta-muraria) og murtorskemunn (Cymbalaria muralis) på disse stedene.

Til slutt noen tips om hvordan man kommer seg til Soigne-skogen hvis man en gang er heldig og får besøke Brussel. Hvis man disponerer bil, er det bare å kjøre til skogen, for det fins en rekke parkeringsmuligheter i kanten av den. Med bil er det også enkelt å komme fram til arboretet ved Tervuren. Kjør til Tervuren, følg en smal, enveiskjørt vei i retning Jesus-Eik, ca. 300 m etter at du har kommet inn i Soigne-skogen, passerer veien en parkeringsplass som ligger i kanten av arboretet. Jesus-Eik er for øvrig en atraksjon i seg selv: Et lite tettsted med en lang gate full av resturanter av en rekke forskjellige typer. En utmerket stopp for en lunch eller middag.

Alternativt benytt metro, trikk og buss. Ta metro til stasjon Montgomery, for så å fortsette på trikk 44. Denne følger nordkanten av Soigne-skogen fram til Det Afrikanske Muséet i Tervuren. En annen mulighet er å bruke metro til stasjon Roodebeek, for så å fortsette på buss 42 til endestasjonen ved Wiener. Herfra er det bare et par hundre meter fram til kanten av skogen. Men husk endelig å ta med et kart! God tur og lykke til ...

Kilder:

Baedeker: Bruxelles, un guide et une carte. EAN-kode 9 782012 422131.

Le guide du ROUTARD, Belgique, 1997/98. EAN-kode 9 782012 425569.

Ingmarie Froman: BRUSSEL, Europas hovedstad (norsk utgave), ISBN 82-10-03654-8.

Heimans, Heinsius en Thijsse's: Geïllustreerde Flora van Nederland, België en Luxemburg, 23. utgivelse, 2. opplag 1995, ISBN  90-5035-375-4.