Deltakere: Arne, Einar + Kjersti, Line

Prolog

Himalaya, here we come! 

Det hele startet med at Einar videresendte en epost til Turgruppa som han hadde fått fra Line der hun lurte på om vi ikke var interessert i en tur til Himalaya. Dette var i november 2007. Under 1 time seinere svarte Arne at han var klar, men gjerne ville ha med Kjersti. Hun var i sterk tvil, men bestemte seg snart for å delta.  

Planleggingen startet umiddelbart og Einar satte seg i sving med å sjekke ulike reisealternativer. Line sendte over noen turforslag, men vi lånte også bøker på biblioteket og sjekka diverse nettsider. Vi hadde dessuten mulighet til å bli med en gjeng lustringer til Nepal, men ble snart enige om at vi ville kjøre eget opplegg. Annapurna Base Camp pekte seg snart ut som et passende turmål med en varighet på 7-8 dager og ikke spesielt krevende høyder. Det passa oss fint for vi hadde lyst til å gjøre litt andre ting enn å gå i fjellet også. Vi hadde 14 dager til disposisjon, men la på et par dager til i tilfelle forsinkelser – det skulle vise seg å være et klokt valg.  

Vi valgte billigst mulig reise selv om det betydde lang venting på flyplassen i Delhi. Vi grudde oss litt til selve reisa, særlig oppholdet i Delhi. Rolf som akkurat hadde vært på ferie i India beskrev den som det reine kaos. På nettet var den kåra til den fjerde verste flyplassen i verden. Det fikk stå sin prøve. Påska ville vi ha i Norge, men bare noen dager etter skulle vi dra.  

Ved turmålet

28-29.03.08

Vi starter reisa og det blir lang dags ferd mot neste dag. Etter 25 timer treffer vi endelig Line i Kathmandu. 

Vi dro fra Lillehammer med bil i fire-tida om morgenen og det hele gikk egentlig knirkefritt hele veien. Landet i Delhi ved midnatt og reiste videre kl. 06.30. Flyplassen var ikke riktig så ille som vi frykta og tida gikk egentlig fort for vi brukte flere timer på å komme oss gjennom innsjekkingen. Da vi landet i Kathmandu om formiddagen etter ca 25 timers reise ble vi møtt av Devi som driver firmaet Adventure International, som Line hadde benyttet i forbindelse med sine trekkingturer. Han hilste oss med Namaste, som visstnok betyr noe slikt som at ”Jeg bøyer meg for deg”. Vi fikk også en blomsterkrans rundt halsen som velkomsthilsen og så kjørte vi i en skranglete og sliten firmabil inn i byen. Møtet med Kathmandu var nesten sjokkartet. Det var mennesker, kuer, biler og motorsykler i en kaotisk blanding på veien. Vi satt med hjertet i halsen, for trafikkulturen her var helt vill. Det var utrolig at sjåføren klarte å være så avslappet for her måtte man minst ha øyne i nakken, samt et våkent øye både framover og til sidene. Etter en halvtimes kjøretur satt vi trygt benket på kontoret til Devi og kort etter dukket Line opp. Hun var akkurat kommet tilbake til Nepal etter å ha tilbrakt store deler av vinteren i India. Einar hadde ikke sett søstera si siden hun startet fra Venabu på sykkel for halvannet år siden, så det var spesielt å treffe henne igjen. Hun hadde mye å fortelle fra sine opplevelser og det er bare å ta av seg hatten for alt hun har gjort. Devi var en typisk ”I fix, you pay”-type. På et blunk hadde vi avtalt opplegget og overlot ikke bare organiseringen av fjellturen, men hele oppholdet i Nepal til han. Mens vi fikk ut for å spise lunsj ordnet han billetter, hotellbooking og alt annet praktisk i løpet av en drøy time. Utrolig lettvint for oss, ikke var det dyrt heller, ca kr 5000 pr person. Så ble vi fraktet tilbake til flyplassen for å dra videre til Pokhara. Det gamle 20-seters flyet til Sita Air virka ikke helt tillitsvekkende, særlig ikke da de begynte å skifte framhjulet. Heldigvis ble vi snart geleidet om bord i flyet ved siden av. Der var hjulene i orden. Det var kraftig turbulens og det lille flyet slang hit og dit, men vi var så dødsens slitne at vi sovna likevel. Etter en drøy halvtime var vi framme og snart kunne vi roe ned på hotellet som ikke var av beste sort, men greit nok. Pokhara er Nepals nest største by og regnes i seg selv ikke som noe spesielt, men hotellene ligger skjermet nede ved den store innsjøen langs ei turistgate stappfull av butikker. Innsjøen gir liv til landskapet og utsikten mot Himalaya er spektakulær. Etter en middag på byen ble det tidlig kveld. Endelig kunne vi slappe av på normalt vis. 

30.03.08

Vår første dag i Pokhara. Vi tar det rolig og lader opp til fjellturen med sightseeing og shopping. Line og Einar får en forretningsidé og vi får oss T-skjorter med egen Line Trek logo. 

Frokost på takterrassen. Klar morraluft og vi kunne se Annapurna-massivet i det fjerne. Hvitkledde topper tårnet seg opp bak byen – en fantasisk syn. Vi skulle ha en rolig dag og komme til hektene. Praten gikk livlig og damene fant hverandre i felles interesse for ting som meditasjon, yoga og sunt kosthold. Ikke akkurat Einar og Arne sin greie, det der. Line kjente en kar som skulle guide oss, og snart satt vi i en smal robåt på vei over vannet. På andre sida gikk det bratt oppover lia. Halvveis oppi der leita Einar etter en cache som han ikke fant i krattskogen og vi fortsatte til topps der det lå en Stupa, et kuppelformet buddhistisk tempel, som var gitt i gave av Japan. Stupaer er lukkede bygninger, så man kommer ikke inn i dem, men utsikten utover byen her opp på høyden var flott selv om lufta nå var blitt disig og skjulte toppene i det fjerne. Like nedenfor var det en enkel restaurant hvor vi tok en kopp te. Ned igjen til byen fulgte vi en annen sti og trasket deretter gatelangs til en av byens andre severdigheter: et lite fossefall. På denne tida av året var det bare en liten sildrebekk som ikke gjorde særlig inntrykk på oss. Litt shopping ble det også tid til.  Line og Einar hadde snakket mye muligheten for å importere billige klær til Norge fra Nepal og at Line kunne starte sitt eget trekkingfirma der turer ble kombinert med meditasjon og slike ting. Einar fikk sydd seg en T-skjorte med egen tekst: ”Turgruppa – Line Trek 2008”. En slik måtte vi andre også ha og den stakkars skredderen fikk mye å gjøre. Strømmen ble skrudd av kl. 22.00 og siden vi skulle reise neste dag måtte han grytidlig opp neste morgen for å gjøre dem ferdige. 

Det var utallige restauranter, men Line var kjent og geleidet oss til et bra sted. Under middagen dukket Mukti opp. Han hadde kommet med buss fra Kathmandu. Line kjente han fra tidligere og hadde spesielt bedt om at han skulle være vår guide. Mukti var 24 år og i høytidelige vendinger fortalte han oss at han var beæret over oppdraget og skulle gjøre sitt ytterste for at vi skulle bli fornøyde. Han var god i engelsk og virket som en hyggelig kar.

31.03.08

Endelig på tur. Det blir en rolig start og Line forklarer både om do- og matskikker i Nepal. Nyttig kunnskap som Einar dokumenterer på video. 

Mukti og bærerne plukket oss opp på hotellet etter frokost. Bagene ble lempet inn i en sliten kassebil og vi var på vei. I samme bil satt også en nederlandsk ungdom og guiden hans. Seinere skulle vi bli godt kjent med dem, men på dette tidspunktet veksla vi ikke mange ord. Man skal ikke langt utenfor Pokhara sentrum før byen skifter karakter. Forsøplet og fattigslig med masse små butikker og småindustri. Mennesker og trafikk over alt. Snart kom vi ut på landet. Veien var svingete, hullete og veldig kupert. I dette landet finner man ikke mange flate partier. Etter et par timer var vi framme i Naya Pul (1070 m)og ble straks overfalt av tibetanske selgere. De bønnfalt oss å kjøpe og fortalte at de som flyktinger var nektet arbeidstillatelse og derfor måtte livnære seg gjennom gatesalg. Vi kjøpte hvert vårt armbånd fordi dette skulle bringe lykke på ferden. Så begynte vi å gå, først en kanossagang gjennom hovedgata med souvenirsjapper over alt, deretter på bru over elva Modi Khola. På den andre siden lå Birethanti med innsjekkingsstedet for trekkere. Annapurna-området er et naturreservat som forvaltes av det statlige organet ACAP (Annapurna Conservation Area Project). Tidligere hadde de flere kontrollstasjoner i området, men maoistene hadde drept noen av de ansatte slik at disse stasjonene nå var forlatt. Seinere passerte vi flere av disse langs ruta. Maoistene pleier også å plassere seg på strategiske steder der turistene må passere og kreve ”frivillige” donasjoner. Mukti fikk vite at de ikke var i området nå, men var travelt opptatt med det forestående valget. Vi var glad til. Det var blitt lunsjtid og vi fant oss en restaurant. Stemningen var høy der vi satt og diskuterte do-adferd og andre lokale skikker. I det hele tatt hadde vi mye moro sammen på denne turen. Videre gikk vi på steinlagt sti. I stigningene var det laget trapper. Einar gikk i sandaler denne første dagen, men vi andre syntes fjellstøvler var greiest på såpass ruglete underlag. Stien steig slakt innover en ganske trang dal. Ikke særlig spennende terreng, men for oss var jo dette nytt uansett. Vi møtte andre trekkere og store karavaner med muldyr og ponnier som hadde fraktet varer innover til lodgene. Dyra var i stusslig forfatning, ofte med store gnagsår på ryggen etter kløven. Alle turistene hilste hverandre med Namaste. Det virka kanskje litt påtatt. Da vi hadde gått et par timer begynte det å småregne. Vi søkte ly i en liten restaurant med overbygd terrasse og Mukti ordnet med blå søplesekker som vi lagde oss regnponchoer av. Her hadde vi med oss Goretex i dyre dommer, men det som fungerte best mot regnet var faktisk den enkle patenten med søplesekken. Rask å dra over seg og fullstendig vanntett. Vi skulle få god bruk for disse sekkene i dagene som fulgte. Snart var vi framme ved logden i Tikhedhunga (1500 m). Bærerne hadde allerede booket oss inn her. Litt stusslig sted var det nede i den trange dalen, og vi kunne glane rett mot et rasområde på motsatt side. Det raset hadde tatt flere hus og drept mange mennesker i august sist sommer. Om stedet var litt stusselig var hvert fall maten bra. Vi krøp tidlig til køys, godt fornøyd med dagen.
 

01.04.08

Brattere stigning nå. Ellers en dag på det jevne. Einar kjøper seg ullgenser fra Mustang og vi lærer et mantra.

Neste dag bød umiddelbart på bratte stigninger, med andre ord utallige trappetrinn å gå oppover. Det var mye muldyrtrafikk, og serveringssteder over alt. Det var fint å få litt høyde, men vi gikk fortsatt oppover et dalføre og det var ingen utsikt å snakke om. De daglige rutinene begynte å utkrystallisere seg. Vi startet å gå i åtte-ni tida. Etter et par timers vandring stoppet vi og drakk te. Etter ytterligere noen timer var det lunsj. Siden mye av maten ble laget fra grunnen av tok det sin tid og lunsjpausene kunne bli litt lange. Om morgenen var det klarvær, men skyene kom sigende utover formiddagen og i tre-fire tida begynte det ofte å regne. Da avsluttet vi dagens vandring selv om dette gjorde at etappene ble litt kortere enn beregnet. Regnbygene var til dels så kraftige at det var en fordel å være i hus når det sto på som verst. Det var nemlig ikke lett å få tørka klær i lodgene som stort sett ikke var oppvarmet. Line lærte oss et buddhistisk mantra som skal hjelpe i mange av livets situasjoner: Om Mani Padme Hum som betyr noe slik som at jeg bærer det guddommelige i mitt hjerte. Egentlig lar det seg visstnok ikke oversette, men sies å bære i seg alt Buddha lærte fra seg. For at mantraet skal slå rot i ens bevissthet, anbefales minst 10 000 gjentagelser.

Dagens etappe endte i Ghorepani (2750 m). Da hadde vi steget 1250 m. så dette var en real tur. Ghorepani lå oppe på en åsrygg og er et knutepunkt for flere trekkingruter. Her var det et stort antall logder og butikker. Einar forsvant straks ut på shopping og kom såre fornøyd tilbake med både lue og ullgenser fra Mustang. Seinere på ettermiddagen måtte han ut igjen for å kjøpe samme slags luer til damene også. Lodgen vår var et bra sted, ikke minst fordi det sto en rusten vedovn midt i rommet som alle samlet seg rundt. Rommene var også greie og nede i kjelleren var det faktisk en dusj som vi benyttet. Vi gikk tidlig til sengs, for neste morgen skulle vi se soloppgangen fra Poon Hill.
 

02.04.08

Vi opplever soloppgangen på Poon Hill og får vårt første glimt av topper over 8000 meter. Einar gjør seg sterkt bemerket på lodgen og må følges til sengs. 

Mukti purret oss kl. 05.00 og vi var raskt klare til start. Det var helt mørkt og vi brukte hodelykter. Det var mye folk på vei oppover og allerede etter en halvtimes tid hadde det lysnet såpass at lykta kunne slukkes. Vi trodde det var bratt og slitsomt opp til Poon Hill (3200 m), men det var egentlig veldig greit. Mildt i lufta var det også, så vi måtte lette en del på bekledningen. Poon Hill er et utsiktspunkt der er satt opp et lite tårn. Det er også mulig å få kjøpt te, men det sies at den er Nepals dyreste. Vi var heldige med været og hadde klar blå himmel. Det var fantastisk å se fjellene forgylles av soloppgangen. Herfra så vi to 8000 meter topper: Annapurna 1 (8091 m) og Dhaulagiri (8167 m). Særlig sistnevnte var enormt imponerende der det kneiste mot himmelen i ensom majestet. Annapurna 1 lå omkranset av mange 7000 m topper og stakk seg ikke ut på samme måte. Annapurna 1 var den første 8000 meters toppen som ble besteget, av en fransk ekspedisjon ledet av Daniel Herzog i 1950. Det var folksomt og stor stemning på Poon Hill. Mange oppførte seg som om de hadde gjennomført en stor bestigning. Etter hvert begynte vi å gå nedover igjen og kunne nå se at hele lia var dekket av blomstrende Rhododendrontrær. Det var utrolig flott og vi knipset i ett kjør.  

Vi spiste frokost på lodgen og fortsatt deretter gjennom Rhododendronskog mot Tadapini. Det gikk først slakt nedover og så bortover langs en rygg med mange flotte utsiktspunkt underveis. I Ban Thanti var det souvenirselgere og vi lot oss villig overtale til å kjøpe. Så langt nedover en bekkedal, før slak stigning langsetter dalsida til Tadapini (2630 m). Her skulle vi overnatte. Denne etappen hadde vært både morsom, variert og ganske lett. Truende skyer hadde tårnet seg opp og kort etter at vi var kommet i hus fosset regnet ned i den hittil kraftigste bygen vi hadde opplevd. 

I løpet av de 10 dagene vi vandret møtte vi på mange av de samme folka. Fem nederlandske karer fulgte oss som skygger, men den gjengen kom vi aldri i kontakt med. Et yngre tysk ektepar og en svær gruppe med engelskmenn snakket vi derimot mye med. De vi ble aller best kjent med var Josh, en nederlandsk gutt på 20 år. Hans guide het Kevi og var en venn av Mukti, men jobbet i et annet firma. De to hadde tydeligvis samkjørt seg. Vi hadde samme transport og overnattet på samme lodger, men både i Tikhedunga og Ghorepani holdt Josh seg mest sammen med yngre folk enn oss. Han var en utrolig sosial type som ble kjent med alle. Her i Tadapini ble vi for alvor kjent. Einar og Arne hadde utrustet seg med sigarer, konjakk og Gammel dansk og tok plass ute i le for regnet. Josh var litt av et nikotinvrak og røykte 60 om dagen, men sigarer og konjakk hadde han ikke smakt før. Det ble retta opp nå og siden var vi uatskillelige.  

På denne lodgen jobba to søte småjenter. Særlig Camela på 14 år var en fremmelig jentunge som sjarmerte oss i senk. Hun truet med å konfiskere flaskene våre og på et eller annet tidspunkt forsvant faktisk konjakkflaska. Det syntes vi var litt drøyt og troppa opp på kjøkkenet for å få den tilbake. Det ble stor ståhei og hun bedyret sin uskyld uten at vi helt trodde på det. Så viste det seg at Kjersti hadde tatt med flaska tilbake til rommet, og den litt pinlige misforståelsen ble oppklart. Denne kvelden tok helt av. Da flaskene med eget brennevin var tømt gikk Einar over på lokal Rom. Kombinert med høyden var dette reine nakkeskuddet. Han ble snart fullstendig dritings og gjorde seg sterkt bemerket på kjøkkenet da vi andre gikk til sengs. Der ville han bestille opptil flere øl. Det endte med at Mukti grep inn og fikk loset han på rommet. Siden veggene var tynne som papp kunne hele etablissementet følge Einars høylydte protester og garantier om at han hadde full kontroll. Med vekselvis banning og forsøk på å framsi mantraet prøvde han å kjempe seg ned i soveposen. Det var et svare leven og av mantraet husket han bare Hum. Litt seinere på natta måtte han på do. Det gikk heller ikke lydløst for seg og etterpå kunne vi høre en angrende synder snakke lenge med seg selv: ”hvordan i helvete kunne jeg bli så full - Hum”, etterfulgt av sukk og stønn.
 

03.04.08

De daglige rutinene begynner å sette seg. Vi kommer til turens fineste lodge i Chomrung, der en mystisk, rosa dametruse havner på tørkesnora. Utsikten til det hellige fjellet Machhapuchhre eller Fishtail Mountain er formidabel og om kvelden får vi en laang danseoppvisning. 

Hver morgen når vi våknet kom Mukti med te på senga. Da vi kom ut var bærerne som regel oppe allerede og Shinkheda møtte oss alltid med et strålende smil og samme hilsen hver dag: ”Good morning, sir. How are you to day?”. Han var den eldste av bærerne, ca 35 år, var gift og ventet sitt første barn. Han hadde vært bærer noen år og dette var hans tiende tur til ABC. Han var en litt pussig skrue som holdt seg mye for seg selv. Han gikk alltid sakte og pustet kraftig i motbakkene. Dette var trolig mer pusteteknikk enn uttrykk for at han var sliten, selv om han også ofte innrømmet at han var ”very tired”. De to unggutta Shanker og Kapil var nære naboer i hjembygda og sterkt knyttet til hverandre. Om kveldene satt de tett sammen, nesten omslynget som nepalske menn ofte gjorde – ”Nepali gay” som Mukti kalte det. De var kanskje 18-20 år og dette var deres første trekkingtur. De var råsterke. Shanker var høy og kraftig og bar den tyngste børa av dem alle. Kapil hadde lettere bør, men var utrolig lett på foten. Han gikk ofte bare i jesussandaler, slik mange bærere faktisk gjorde. Det var sjelden å se noen innfødte med kraftigere fottøy enn joggesko. Bærerne gikk i samme klærne hele tida, men de svettet lite og det ble knapt noe lukt. Morgenstellet deres ble startet med en kraftig innvendig rens. Sekretene ble dratt opp fra langt nede i magan gjennom voldsom harking, hosting og spytting. Deretter en særdeles liten kattevask og litt vann i håret før en grundig tannpuss. Dermed var de klar til start. Våre bager veide 10 kg hver, Line sin sekk noe mindre. I tillegg bar de sine egne små sekker og fordelte Josh sin bagasje mellom seg. Han hadde nemlig basert seg på å bære selv, men fikk vondt i nakken og sleit fælt allerede etter et par dager. Resten av turen gikk han tomreipa og ble sprekere for hver dag. Totalt bar de 20-25 kg, men vi møtte innfødte som nok bar minst det dobbelte. Alt ble surret sammen med et tau som de polstret og la over panna. Vi bar hver vår dagstursekk på 4-5 kg. Generelt hadde vi vel med oss mye mer enn vi trengte, men det meste kom da til nytte i løpet av turen. 

Våre frokoster besto av havregraut, tibetansk brød og hardkokt egg. Vi lærte dessuten å starte måltidet med litt frukt – en vane vi har fortsatt med hjemme. Vi drakk masse te og unngikk kaffe. Bærerne hadde en lett frokost som besto av tibetansk brød, men resten av dagen spiste de Dal Bhat som er en tallerken ris supplert med en dash grønnsakstuing og en dash spicy krydderguffe. I tillegg serveres en bolle med linsesuppe som tømmes over risen. Det var godt, men ganske ensformig og kjedelig i lengden. Nepalesere spiser det imidlertid to ganger om dagen hele livet. De bruker fingrene på høyre hånd til å spise med siden venstre hånd er urein og påstår maten smaker bedre når den spises med fingrene. Vi testa ikke det..  

Dagens etappe var kort og grei. Bra for Einar som var merkverdig stille av seg. Vanligvis var han veldig ivrig med videokameraet, men ikke i dag. Gårsdagens utskeielser satt i kroppen, men det ville han ikke snakke om. Etter en lang nedstigning krysse vi elva på en hengebru helt ned i dalbunnen. Deretter gikk det bratt opp igjen til Chomrong (2170 m). Terrassene, der bøndene dyrket ris, var fascinerende og vakre innslag i landskapet. Flere steder kunne også vi se at det hadde gått store jordras. Utsynet fra Chomrong, særlig til Fishtail Mountain (6993 m) eller Machhapuchhre som nepaleserne kaller det, var helt formidabel. Det er et utrolig vakkert fjell, ennå ubesteget av mennesker fordi det er hellig. Lodgen Himalaya View levde virkelig opp til navnet. Dette var et supert sted. Det eneste minuset var en fryseboks i matsalen der personalet av og til var og henta ting. Når den ble åpna bredte det seg en så forferdelig lukt i rommet at vi måtte opp med alle vinduer. Det måtte ligge et halvråttent lik eller noe slikt nedi der, men ingen av oss orket å sjekke.  

Vi hadde bare hatt én tepause i løpet av dagen og kom derfor fram i så god tid at vi kunne vaske klær og slappe av med en øl og sigar i sola. Josh og Kevi var nå fullt integrert i gruppa. Einar lærte bort norske karstykker som håndbak og revkrok, og gutta målte krefter på grasplenen. Bærerne benyttet også tida til litt småvask av sokker og underbukser. Ingen kunne unngå å se at Shinkeda hengte opp en rosa dametruse på snora. Denne skulle seinere få stor betydning for det videre utfallet av turen, men det ble vi først klar over da vi satt værfast i Machhapuchhre BC.  

De sedvanlige regnbygene meldte seg med full styrke denne ettermiddagen også og etterlot seg en fantastisk regnbue over dalen. Etter middag hadde Mukti ordnet med en danseoppvisning. Kvinner fra landsbyen kom opp i sin fineste stas. Har sangen og dansen først kommet i gang er den nesten ikke til å stoppe, så forestillingen ble ganske lang. Nepalesernes tradisjonsmusikk er ikke ulik norsk kveding og samisk joik. De kjører samme melodien i det uendelige og synger et slags grunnvers eller refreng i kor. Dette fortsetter inntil en eller annen improviserer et vers som diktes der og da. Dette utløser begeistret jubel før grunnverset gjentas igjen og igjen inntil neste vokalist våger seg frampå med et vers. Både menn og kvinner kan improvisere, ofte med svar og tilsvar. Det danses til sangen hele tida. Dansen har enkle trinn, men med markerte håndbevegelser. Både menn og kvinner danser, samtidig eller hver for seg. Den danser som føler for det. Mukti hadde blomstret skikkelig opp i løpet av turen. Det var tydelig at han likte å være på tur heller enn å jobbe i byen. Nå slo han seg helt løs. Han var en ypperlig sanger og danser, og var stadig frampå. Etter hvert måtte vi alle fram å danse. Etter et par timer fikk vi blomsterkranser og mulighet til å legge penger i kurven. Inntekten gikk til hjelpetiltak for kvinnene i landsbyen. Mukti var på hugget og ble med ned i landsbyen for å danse videre utover kvelden og natta.

04.04.08

En vanlig dag på jobben og en lang kveld i lodgen, men nå kan vi nesten se inn til ABC. 

Enda hadde vi ikke kunnet skue inn i den forjettede dal som fører rett inn til Annapurna BC, men i dag ville det skje. Først måtte vi ned i dalbunnen og krysse elva. Det var en nedstigning på 300-400 m. før det gikk bratt oppover igjen på motsatt side. Knærne begynte å merke kjøret og denne etappen var litt gruvsam, men så viste det seg at det var flotte trapper både opp og ned. Dermed gikk det helt greit for alle og snart satt vi benket i Sinuwa (2360 m) med en tekopp og kunne endelig se innover dalen. Det var en bratt og trang dal, omkranset av høye og ville fjell. Langt der inne skjønte vi at reisens mål lå. Nå fulgte et ganske lettkupert parti og her kom vi for første gang inn i bambusskog. Etter en stund brygget det opp til en kraftig regnbyge, men da var vi kommet fram til Bamboo (2335 m) og det var uansett lunsjtid. Vi trakk innomhus og bestilte den før omtalte Dal Bhat, mens klærne tørket ved ovnen. Etterpå fortsatte vi på gjørmete sti til Dobhan (2600 m), der vi skulle overnatte. Dette var ikke akkurat noe minneverdig sted og hva vi fordrev tida med må gudene vite. Antagelig satt vi fordypet over våre bøker, kabaler, kryssord eller sudoku.  

I Nepal har de ikke faste hvilesteiner slik du blant annet finner på vestlandet. Langs stiene her var det murt opp tallrike plattinger der man kunne sette fra seg børa mens man tok et lite fem-minutt. Disse plattingene ble ofte laget av eldre folk i landsbyene som trengte å forbedre sin karma på tampen av livet. Det gjaldt å gjøre noe godt for andre som kunne gi deg fordeler i neste liv.   

Devi hadde sagt at vi gjerne kunne gjennomføre hele turen i joggesko for vi ville ikke oppleve noe nedbør på denne tida. Nå skjønte vi at værgudene neppe var med oss og alle sa at dette været var helt uvanlig. Regn hadde vi hatt hver eneste dag og Mukti hadde vært litt bekymret for at det kunne bli fare for ras. Nå fikk vi vite at det neppe var tilfelle.  

Det var et fryktelig regnvær hele den ettermiddagen og mye av natta. Soveposene våre var ganske dårlige, men heldigvis hadde alle lodgene ekstra tepper som vi kunne låne. Særlig Kjersti frøs mye og de ekstra teppene var helt nødvendige. Nå ble det sagt at det var manko på tepper og Einar ga fra seg sitt i den tro at det ville komme en av bærerne til gode. I virkeligheten var det Arne som overtok teppet. Einar ble litt grinete neste morgen da det kom for en dag.  

05.04.08

Vi får skikkelig fjellterreng og føler virkelig at vi nå er i Himalaya. Vi ankommer Machhapuchhre Base Camp i delvis sol, men det varer ikke lenge. Lodgen er av det enkle slaget og vi får høre historien om den uheldige japaneren. Kjersti har vannlekkasje i senga og Arne får diaré. Det er krisestemning i leiren. 

Ruten inn til Annapurna BC er blant de mest rasfarlige trekkingrutene i Nepal og flere turister har omkommet her opp gjennom årene. Den risikoen var svært liten nå og bekymret ikke oss, men vi fikk en liten påminnelse om rasfaren likevel da vi rett etter start passerte et bitte lite tempel langs stien. Her hadde det deisa ned en diger blokk og dundra inn i veggen. Vi kunne se ferske spor i bakken der den hadde sklidd nedover.  

Nattens regn var forsvunnet og været var nydelig. Her nede i dalbunnen var det skygge og litt kjølig på morrakvisten. Vi starta å gå kl. 07.20. I Deurali var det reine påskestemningen og vi tok en lett lunsj. Det hadde snødd om natta, men nå rant det i strie strømmer fra takene. Endelig begynte turen å smake av fugl. Da vi nådde Deurali endret landskapet fullstendig karakter. Med et trylleslag var det slutt på jungelen og det ble steinrøyser, gamle ras og nakent fjellandskap. Vi gikk delvis på snø og det hele minna om en norsk vestlandsdal. Til og med en gjøk gol borte i lia og vi følte oss nesten som hjemme. Så startet stigningen opp mot Machharpuchhre BC. Det var en bratt stigning på ca 300-400 m. Nå begynte høyden å bli merkbar, men ingen av oss kjente noe ubehag av den grunn. Snart kunne vi sette oss ned utenfor Machhapuchhre Guest House (3700 m) og bare nyte det fantastiske utsynet. Været var bra og toppene lå kloss innpå oss i all sin velde. Det var stor stemning. Nå var det bare ca 400 høydemeter og et par timers gange videre opp til Annapurna BC. Det var lett match, men Mukti ville at vi skulle overnatte her og støte mot Base Camp tidlig neste morgen slik at vi fikk soloppgangen der oppe. Vi fikk snart beina ned på jorda. 2.5 t etter ankomst var det sludd, grått og kaldt, men vi satsa på klarvær igjen neste morgen.

Selve lodgen var enkle greier og ikke så veldig innbydende. Kalde, små rom og ei spisestue der de to tibetanske kokkene hadde soveplassen sin i ene hjørnet. Bærerne sov på benker langs veggene. Det ble fort kjølig, men her var det ikke lenger lov å fyre med ved. Isteden plasserte de en slags primus med åpen flamme under det store spisebordet. Bordplata ble så varm at man nesten ikke kunne legge hånda nedpå. Neppe en patent som ville blitt godtatt i Norge. Primusen gikk på Kerosene og dette stoffet ga fra seg en temmelig ubehagelig lukt i lengda. Man kunne derfor ikke fyre hele tida, men måtte ta noen opphold innimellom og da ble det fort hustrig.  

Mukti varslet at det ville bli kaldt til natta og at vi måtte være litt forsiktige på do. Doen var et hull i gulvet, men fuktigheten i gulvet kunne fryse til is og skape holkeføre. Han fortalte den sørgelige historien om japaneren på Everest BC-trekket som hadde omkommet under et slikt dobesøk. Der var det et ordinært toalett, men hadde plassert beina på kanten, sklidd nedi og blitt sittende fast. Slik fant de han død neste morgen. Nå led ikke vi en slik tragikomisk skjebne, men natta ble temmelig krisepreget på andre måter for Kjersti og Arne. Kjersti hadde problemer med å holde varmen og pleide å ta med seg ei drikkeflaske med varmt vann i soveposen. Patenten med varmeflaske fungerte utmerket, men denne kvelden var korken ikke skrudd skikkelig på. Først etter en stund hadde vannet trengt gjennom alle klærne slik at hun merka det. Da var klær, pose, lakenpose og madrass kliss blaut og flaska ca en halvliter lettere. Hun overtok da Arne sin pose og seng og korken ble skrudd bedre til. Likevel ikke nok. Kort tid etter var også den posen blaut. I løpet av de siste par dagene hadde Arne hatt litt urolig mage. Her opp utvikla det seg til diaré og han måtte flere hasteturer ut. Det ble i det hele tatt en kald og jævlig natt og ute var det 10 kuldegrader. 

06.04.08

Værfast på 3700 m. Snøen laver ned og frustrasjonen brer seg. Arne får høydesyke og forklaringen på den rosa dametrusa kommer for en dag. Vi lærer Mukti nye gloser både på engelsk og norsk.  Utpå ettermiddagen når vi vårt store mål: Annapurna Base Camp på 4150 m, men det blir en ny natt i høyden. 

Vi hadde avtalt å stå opp kl. 05.00 og gå så tidlig at vi fikk soloppgangen på Annapurna BC. Da vi stakk hodet ut av døra var det 20 cm snø på bakken og tett snødrev. Det var bare å krype til køys igjen og håpe at det ville lette. Det gjorde det ikke og vi ble sittende tvilrådige etter frokost. Rundt oss lå alle de våte klærne, teppene og madrassene. Magen til Arne var nå skikkelig ugrei og han slurva med drikkinga. Snart kom kvalmen, han måtte ut å spy og ved lunsjtider var formen skikkelig dårlig. Han var rett og slett høydesjuk. Hva skulle vi nå gjøre? Einar var klar på at han ville opp til ABC om det så skulle medføre en ekstra overnatting. Kjersti var overhodet ikke lysten på en ny overnatting og ville helst gå ned. Line var forholdsvis nøytral og Arne forholdsvis likegyldig. Vi ble enige om å se tida an utover dagen. Josh og Kevi gjorde det samme, mens det tyske paret hadde dårlig tid og bestemte seg for å gå opp så fort det ble spor å følge. Etter hvert kom det noen folk nedover og dermed stakk de av gårde selv om det fortsatt snødde. For tidlig, skulle det vise seg, for de fikk ingen utsikt oppe i ABC. 

Så satt vi der og følte at vi hadde skikkelig uflaks. Det var nå Shinkeda innrømmet at det kanskje var hans feil. Den før omtalte rosa dametrusa som han hadde vasket i Chomrong, og hengt opp til tørk, var blitt plukket ned neste morgen av personalet. Shinkeda måtte da innrømme at han faktisk gikk i kona si truse for hyggens skyld. En stygg sak som muligens kunne ha påkalt gudenes vrede, mente han med et lite smil. 

Vi kortet ellers tida med å lære Mukti nye ord og uttrykk. En av favorittene var ”Ready for action – ready for love” som Einar pleier å si. Et annet uttrykk som Einar hadde hørt i Thailand var "I make you happi, you happi - me happi". Mukti lærte også ordet ”gratass” og at Einar var et  "ruskemenneske”.  

Ca kl. 14.00 klarna det litt opp og Kjersti foreslo at vi burde gjøre det nå og deretter gå rett ned i dalen. Som sagt så gjort. Det var mildt og vi kunne gå i bare trøya. Snøen var bløt og kram, men det var et godt spor å følge. Ikke var det noen bratt stigning heller. Tyngst var det for Arne som ganske fort overlot sekken sin til Kapil. Line og Einar forsvant fort oppover og brukte 1.5 time, mens Kjersti, Arne og Mukti dannet baktroppen og brukte 2 timer. Vi møtte de to tyskerne på vei ned, men de hadde ikke hatt noen utsikt. Vi var atskillig heldigere. Annapurna Base Camp (4150 m) ligger i enden av dalen og som i et amfi tårner toppene seg rett opp mot 7-8000 meter. Det er et spektakulært 360 graders rundskue. Det er kanskje ikke noe annet sted i Himalaya man kommer så tett inn på fjellene uten å klatre i dem. Line og Einar benyttet sjansen til å finne en cache, de andre tok det rolig med en kopp te i en logdene som ligger der oppe. Noen tibetanere leika seg på et liten gummibåt som ble brukt som sklibrett. De luffa rundt i laussnøen i bare sandaler. Den engelske horden kom like etter oss, i strålende humør som vanlig. Hvem skulle på forhånd trodd at alle de hadde fysikk til å gjennomføre denne turen. 

Høydesjuke gir foruten kvalme og hodepine også en sterk trøtthetsfølelse. Arne følte seg fryktelig søvnig og uvel og ville snart ned igjen. Shinkeda ledet an og tok sin oppgave på alvor. Han kom stadig med formaninger om at vi måtte passe oss for å gli på den glatte snøen, men den som overhodet ikke behersket dette underlaget var han selv. Vi prøvde å vise han hvordan han kunne sette hælene nedi, men dette forsto han ikke, og glei og datt i ett kjør. Vi andre hadde ingen problemer. Vel nede på MBC ble det klart at det var for seint på dagen å videre nedover. Det var begynt å bli kaldere, snøen ville bli hardere og mer isete og den bratte nedstigningen til dalen kunne bli et seriøst prosjekt, særlig for bærerne. Kjersti måtte bare akseptere at vi ble her en natt til. Det ble en lang kveld og natt, hvert fall for den som stadig måtte ut på do.
 

07.04.08

Vi tar avskjed med toppene mens de ligger badet i morgensol og vender nesa hjemover igjen. Arne får en sang og Einar løser diaregåten, men plagene er ikke over og det blir en ny utfordrende natt for Kjersti og Arne. 

Vi sto opp kl. 06.00 til en absolutt strålende dag med sol fra skyfri himmel. Vi hadde verken tid eller lyst til å gå opp igjen til ABC, men høydeforskjellen på 400 m spiller ingen stor rolle og utsikten fra MBC er tross alt nesten den samme. Vi sto ute og sugde inn naturinntrykkene. Ingen morgen hadde vært så flott hittil og vi følte at lykken smilte til oss igjen. Etter frokost startet vi nedstigningen. Snøen var glatt og bærerne hadde problemer med sine tunge bører og dårlige fottøy. Det gikk på ræva flere ganger og Shinkeda spjæra hull i buksa si. For oss gikk det kontrollert og uten problemer. Rasfaren hadde selvfølgelig økt dramatisk etter snøfallet, men vi følte oss ikke spesielt utsatt. Hele etappen hadde vi gått før, men denne dagen hadde fint vær hele tida. Vi spiste lunsj i Dobhar og overnatta i Sinuwa. Denne lodgen var betjent av ei smellvakker jente som Mukti prøvde å koble med Josh. Sistnevnte syntes dette var svært pinlig. På veggene hang det bilder av ei enda flottere jente. Det var søstera hennes som viste seg å være en berømt Bollywoodstjerne. Om kvelden ble det nok en gang sang- og danseoppvisning med lokale krefter, der Mukti selv var den mest aktive. Forestillingen varte i flere timer, men denne gangen var vi ikke like motiverte for å høre på.  

Arne var skikkelig dårlig i magen og hadde frekventert hver bidige dass nedover hele dalen. Det var i høyeste grad en blandet fornøyelse. Mukti diktet en sang om Arne som handlet om at han ikke ville rekke hjem for å stemme under valget fordi diareproblemene hadde skapt forsinkelser. Det var en grov fordreiing av fakta, men skitt au – bokstavelig talt. Einar begynte å fundere på hvorfor bare Arne var dårlig når vi alle hadde spist og drukket nøyaktig det samme på hele turen. Han lanserte Camelbak-teorien: Arne var den eneste som brukte Camelbak, de andre hadde flasker. Camelbaken ble aldri helt tømt, bare etterfylt med vann. Her kunne det i løpet av alle disse dagene ha blitt en usalig blanding av nytt og gammelt vann og grobunn for en bakterieflora. Teorien virka overbevisende og Camelbaken ble pakket vekk umiddelbart. Det skulle vise seg å gjøre underverker, men Kjersti og Arne skulle først gjennom enda en stusslig natt. Etter å ha ligget i vått sengetøy i MBC fikk Kjersti blærekatarr som slo ut nå. Arne på sin side måtte på do om natta, men rakk ikke fram… 

08.04.08

Vi lauger oss i varme kilder, og gjør en lang dagsetappe for ikke å få transportproblemer på grunn av det forestående valget. Vi nærmer oss sivilisasjonen, komforten øker og ei høne må bøte med livet. 

Dagen startet med en lang nedstigning og så bratt oppstigning til Chomrong. Her hadde vi gått før og nå var det farvel til den flotte utsikten mot Machhapuchhre. Så forlot vi kjente stier og gikk bratt nedover til Jhinu Danda der Mukti ville vi skulle overnatte. Dagens etappe var kort og vi var framme allerede ved lunsjtider. Lodgen hadde en nydelig beliggenhet med flott utsikt og vi fikk servert en deilig pizza. Arne kunne konstatere at magen igjen var normal, mirakuløst nok under ett døgn etter at Camelbaken var parkert. Vi ble nå klar over at det forestående valget i Nepal ville gjøre all transport umulig ikke bare selve valgdagen, men også dagen før. Dette betydde at vi måtte posisjonere oss slik at vi kom oss tilbake til Pokhara i tide. Vi bestemte oss for å fortsette videre, men Jhinu er kjent for sine varme kilder og disse ville vi først besøke. Det var et par hundre bratte høydemeter ned til dem, men belønningen var verdt slitet. I noen sementkar helt nede ved elva var det vann som holdt 25-30 grader. Damene nøyde seg med å dyppe beina, men gutta koste seg skikkelig. Dette var vår første kroppsvask på 7 dager. Så var det opp igjen samme vei og snart var vi vel like svette som før. Etter litt mat fortsatte vi utover dalen. Det var først en kraftig nedstigning, men ellers lett og småkupert terreng.  Det var koselig å dilte av gårde her nede i dalen til lyden av den brusende elva. Man fikk nesten følelsen av å være på tur hjemme. Dessuten hadde været snudd og vi hadde ikke en eneste regnbyge etter at vi forlot MBC. Einar og Mukti tok en avstikker over til andre sida av elva for å finne en cache. Seint på ettermiddagen kom vi fram til lodgen i Chane som var et trivelig sted ute på ei slette. Det var ikke alltid lett å skjønne seg på Muktis preferanser. Han hadde sagt at det ikke var så bra steder nedover dalen, men dette stemte overhodet ikke. Vi fant oss veldig godt til rette her. Her var det også mulig å få kjøpt flaskevann for første gang på mange dager. Bærerne skulle nå feire at turen nesten var slutt med litt ekstra godsaker i Dal Bhaten. Vertinna henta ei diger høne som ble behørig fotografert før den fikk strupen skåret over og endte som grillmat litt seinere. Vi våget oss også på noen små, gjennomstekte biter og det smakte fortreffelig. Kjersti følte seg dessverre ikke i form og la seg tidlig. Midt på natta måtte hun ut og rope på elgen.

09.04.08

Alpin start og et nydelig morgentur venter oss. Lenger ut på dagen nyter vi luksuslivet ved bassengkanten på et av Pokharas bedre hotell – og synes vi fortjener det. 

Det var dagen før valgdagen og vi måtte være tilbake i Pokhara før kl. 13.00. Fra det tidspunktet ville all transport opphøre i minst halvannet døgn. Derfor sto vi opp kl. 05.00 og var klare til start allerede kl. 06.00. Det var en nydelig sval morgen og det var lett og fint å gå. Vi nærmet oss sivilisasjonen og gikk mer og mer gjennom kulturlandskap og små landsbyer. Etter hvert kom sola opp og lokalbefolkningen gjorde seg klar til dagens dont. Vi passerte de små husene der de sto og gjorde sitt morgenstell eller spiste frokost. Lenger ut på dagen var de fleste i fullt arbeid når vi passerte. Det var en veldig flott etappe å gå. Annerledes enn de øvrige fordi vi stadig fikk disse små øyeblikksglimtene av folks dagligliv.  

Så var vi endelig tilbake ved utgangspunktet. Vi ble sjekka ut ved ACAP-kontoret og hadde tid til en liten nudelsuppe til lunsj før vi måtte hive oss i bilen. Trafikken var avtagende så vi hadde en grei tur tilbake til byen. Våre gode hjelpere fikk sin tips, 8000 rupies til Mukti og 4000 rupies til hver av bærerne. De virka veldig fornøyd med det. Det hadde de også all grunn til for seinere fikk vi høre at månedslønna for en lærer er 3000 rupies. Vi hadde nå booket et bedre hotell og kunne til vår begeistring konstatere at her var det svømmebasseng. Kort tid etter ankomst lå vi i hver vår liggestol og nøt livet med øl og sigar. Turen hadde vart i 10 dager og det var to mer enn vi hadde planlagt. Forsinkelsen skyldtes ikke Arnes diare slik Mukti hadde diktet om i sangen sin, men det faktum at dagsmarsjene hadde blitt litt kortere hver dag på grunn av regnværet og fordi vi fikk et ekstra døgn i MBC på grunn av snøværet. Nå fortjente vi alt det beste livet kunne by på. 

Da vi seinere gikk til byen for å spise middag var trafikken utdødd og vi kunne gå midt i den travle handlegata. Mukti var med oss, og på en restaurant møtte vi Josh og Kevi og hadde en hyggelig kveld sammen. Kevi var dårlig i magen etter høna dagen før og orket ikke spise, men ellers spanderte vi middag på alle sammen.

10.04.08

Den historiske valgdagen forløper rolig, Line og Einar gjør et nytt forsøk på cachen og vi oppdager Royal Enfield motorsykler. 

Det var selve den historiske valgdagen, dagen for det første frie og konstitusjonelle valget i landets historie. Det syntes opplagt at kongedømmet ville bli avskaffet. Spenningsmomentet var hvor stor oppslutning maoistene ville få selv om det er en kjent sak at de truet deler av befolkningen til å la være å stemme.  Vi slo et slag ut i byen og oppdaget at mange butikker mot formodning var åpne. Dermed ble det litt shopping før lunsj.  

Vi dro på nytt ut på vannet i båt. Denne gangen hoppet Kjersti og Arne av på ei lita øy der det står et tempel, mens Line, Einar og Mukti fortsatte over på andre sida for gjøre et nytt forsøk på å finne cachen. Einar måtte gi opp første dagen. Denne gangen lyktes de. Tempelet var ikke spesielt imponerende, så det var greit når vi alle var samlet på land igjen.  

Utenfor hotellet sto det en rekke imponerende motorsykler på rekke og rad. Einar ble straks interessert. Dette var Royal Enfield – et gammelt engelsk merke som India overtok produksjonen av fra 1968. Syklene var utleid til ”Himalayan Enfielders”, en gruppe som var på tur pr motorsykkel. Vi bestemte oss for å finne ut mer om disse syklene i Kathmandu. 

Denne kvelden spiste vi på hotellet og inviterte de andre også. Vi bestilte buffet og her var det mye fristende. Mukti og Kevi gikk amok og fylte tallerkene med langt mer enn de klarte å spise opp. Det var som de ikke hadde sett mat før, men folk som lever på noen never ris hver dag har ikke magemål til slike utskeielser. 

11.04.08

Vi drar til Kathmandu. Det blir shopping i stor stil og Line får se prøvekolleksjonen av sin nye jakke. For første gang på lenge er bare vi fire samlet til middag om kvelden. 

Etter frokost dro vi til flyplassen og etter en del venting satt vi omsider om bord i det lille flyet som var helt fullt. Flyturen var behagelig uten turbulens denne gangen, men med disig luft som reduserte utsikten. I Kathmandu ble vi snart plukket opp av firmabilen til Devi og kjørt til hotell Shanker. Line valgte å bo på sitt vanlige hotell. Shanker var reine luksusstedet. Bygningen var et gammelt slott som en konge hadde bygd for å blidgjøre en av sine koner da hun oppdaget at han var bigamist. Utover luksusen var det ingen hyggelig atmosfære der, men stivt og upersonlig. Vi testa en øl ved bassengkanten og det var helt greit. Så dro vi til byen for å spise lunsj og shoppe. Som nordmenn var vi steinrike. Ting kosta liksom ingen ting her. Flotte dunjakker kosta for eksempel kr 200-250. Kvaliteten virka overraskende bra selv om dette var piratkopier. Einar hadde vist tendenser tidligere, men nå avslørte han seg som den reineste shopaholiker. Det ble kjøpt gaver til store og små i familien i rasende tempo.  

Den mest spesielle butikken var drevet av en kineser Line var blitt kjent med. Den var så liten at bare tre mennesker kunne stå innendørs samtidig, men på sidene var det lag på lag med klær og andre varer, og kineseren gravde fram hva det skulle være og hadde full oversikt. Line hadde gitt han Bergansjakka si og nå hadde han kopiert opp en prøvekolleksjon. Jakkene så veldig flotte ut og Einar kjøpte like godt 7 stk. For å få med alt kjøpte han en diger bag som Line ettersendte til Norge.  

Mukti, Josh og Kevi var underveis med buss til Kathmandu. Dette ble derfor første kvelden på lenge at bare vi fire spiste middag sammen om kvelden. Vi avsluttet med et par drinker i den treige baren på hotell Shanker før Line rusla tilbake til sitt hotell.

12.04.08

Det er nyttårsaften 2065, en begivenhetsrik dag der Mukti guider oss rundt i byen. Vi får se både templer, likbrenning og buddhistenes hellige Stupa.  Line og Kjersti kjøper Tankabilder. Siste kveld med gjengen, men Josh har gått i kloster, Devi spanderer middag og vi treffer Muktis japanske kone. 

Mukti dukket opp etter frokost med leiebil og tok oss med på rundtur i Kathmandu. Første stopp var tempelbyen Bhaktapur som er en egen historisk by et godt stykke utenfor sentrum. Fra bilvinduet fikk vi rikelig anledning til å suge inn inntrykkene fra trafikken, menneskemylderet, søppelet og fattigdommen. Det hele var nokså deprimerende. Hvordan skal et fattig land klare å reise seg fra dette? Valgresultatet viste at maoistene hadde gjort det godt, til Muktis fortvilelse. Han hadde ingen tro på at de var mindre korrupte enn de øvrige partiene. Vi får se, særlig verre kan det neppe bli. 

En kar var over oss straks vi steg ut av bilen og tilbød seg å være guide. Line slo til og gjorde et godt valg. Han var student og snakket brukbart engelsk. Bhaktapur har et helt spesielt imponerende tempelområde som vi vandret rundt i. Her er det vanlig å ofre til gudene og det ble gjort til gangs siden denne dagen tilfeldigvis også var nyttårsaften og året ikke mindre enn 2065. Familier kom med høner under armen, far dro fram en sløv kniv og filte over strupen på det stakkars dyret. Denne seigpiningen tok ca et halvt minutt å utføre. Blodet ble stenket over offerplassen og hodet etterlatt der. Resten tok de med seg hjem til middag. På torget var det tett av folk. Her dreiv en gjeng karer med å reise opp en diger palme ved hjelp av noen tau og en spesiell løfteteknikk. Dette var også et spesielt ritual, men de fikk det ikke til mens vi var til stede. Damene ville kjøpe Tankha-malerier og vi ble tatt med til en profesjonell selger som hadde flotte bilder malt av munker. Vi fikk en grundig innføring i både teknikk og symbolikk. Mens Line og Kjersti plukket ut bilder og pruta på prisen, satt Einar og Arne utenfor og ble servert te. 

Neste stopp var elvebredden der hinduene brenner sine døde. Elva var en liten sildrebekk full av søppel og likrester. På den motsatte bredden var det murt opp plattinger der bålene ble tent og når de var nedbrent ble aksen skuffet ut i elva. Uti der sto guttunger med store river og dro restene videre utover. Et område litt lenger opp var forbeholdt de rike og velstående. Her lå det en eldre kvinne som ble klargjort til brenning med familien samlet rundt. Det hele var veldig fremmedartet, men vi reagerte forskjellig. Line syntes det var interessant, Arne syntes det var ekkelt og ville gjerne derifra så fort som mulig. Hellige menn var et annet merkelig innslag her. Disse hadde en gang i livet forlatt alt for å vie seg til gud. Denne gjengen hadde imidlertid endt opp som tiggere her. Radmagre, med langt hår og skjegg og kroppsmaling var de nesten uhyggelige å se på.  

Vi kjørte videre til buddhistenes hellige Stupa, et kjempebyggverk som også står på UNESCOs verdensarvliste. En fantastisk sted med noen digre bønnehjul og mange små som de troende dreide på der de vandret rundt stupaen, alltid med klokka fra venstre mot høyre. 

Siste stopp ble et buddhisttempel på en høyde med flott utsikt over Kathmandu. Her fikk vi komme helt inn i tempelet og salen der munkene akkurat avsluttet et måltid i stillhet. Utenfor tempelet var det også mye som skjedde.  

Mettet av inntrykk kom vi tilbake til hotellet og fikk hvilt oss litt før vi dro inn til byen for å spise middag. Også denne kvelden hadde vi avtalt å møte Josh og Kevi, men Mukti kunne fortelle at Josh hadde gått i kloster for å slutte å røyke. Josh hadde virket som en ”easy going – easy living” type, som fant seg til rette under alle forhold. Etter hvert kom det fram at han hadde litt å slite med. Mora var død to år tidligere. Hun hadde hatt lungekreft i flere år og valgte til slutt assistert selvmord med hele familien rundt seg på dødsleiet. I Nederland er jo det legalt. For Josh hadde dette vært en traumatisk opplevelse og han følte heller ikke han fikk nærmere kontakt med faren i sorgen etter henne. Han hadde dårlig samvittighet fordi han røykte så kolossalt på tross av morens skjebne. Det var Line som tipset om tempelet der hun selv hadde oppholdt seg og Josh kastet tydeligvis ikke bort tida. Da de kom med bussen fra Pokhara hadde han reist direkte dit, fått plass og var forsvunnet inn bak murene. Vi traff verken han eller Kevi igjen.  

Devi hadde lovet oss å spandere middag på oss denne siste kvelden og han holdt sitt løfte. Mukti hadde med seg sin lille japanske og gravide kone. Han var veldig annerledes enn i fjellet. Skøyeren og showmannen var helt borte. Nå virket han stille, reservert og mye mer formell. Hun prøvde å lære seg nepalsk, men savnet nok Japan og særlig muligheten til å spise fisk. De var forholdsvis nygifte og bodde fortsatt hver for seg. Hun på et lite rom aleine, han sammen med sine søstre. Mukti mistrivdes i jobben som innkaster på gata. For han var det nok et lykkelig avbrekk å få guide oss i fjellet. Forholdet til Devi var litt anstrengt og han drømte om å flytte til Pokhara og starte hotell sammen med resten av familien, men med økonomisk ansvar for hele fem søstre hadde han liten mulighet til å legge seg opp penger. Muktis foreldre var fattige bønder.  I Nepal må guttene da ta ansvaret for sine søstre helt til de blir gift. Mukti hadde en tung byrde med så mange søstre. Å gifte seg med en utlending gjorde det heller ikke enklere. Hun ville få problemer med jobb, derfor mente han de måtte starte opp for seg selv. Måtte de lykkes. Mukti var en ressurssterk og stolt person som ville kommet seg opp og fram i et vestlig land, men han følte seg låst her, i et land uten særlige framtidsmuligheter.
 

13-14.04.08

En hektisk formiddag utnyttes til det siste med shopping og befaring på den lokale Royal Enfield sjappa. Vi starter hjemturen med mellomlanding i Delhi og en katastrofal middag på hotellet. Men alt har en ende og vi kommer trygt hjem til Norge etter en lang reise. En ubuden gjest har riktignok tatt plass i fordøyelsessystemet hos oss alle, men det er en annen historie. Konklusjonen er uansett: for en fantastisk tur vi har hatt! 

Vi utnyttet tida til det siste. Mens damene forsvant til byen i en skrøpelig sykkeldrosje for å gjøre de siste innkjøp, ble Einar og Arne hentet av Mukti i firmabilen. Vi hadde snakket mye om Royal Enfield motorsyklene og diskutert om det lot seg gjøre å importere to sykler til Norge. Mukti tok oss med til den lokale forhandleren. Vi kjørte gjennom ymse boligområder, og kunne konstatere at det absolutt fantes kvartaler med høyere boligstandard og reine gater. Sykkelsjappa var enkle greier og motorsykler har ingen av oss filla greie på. Vi satte oss på en sykkel med kyndig mine, men kunne jo ikke kjøre den. Det kom vel ikke så mye ut av besøket, bortsett fra at vi ble klar over at det er mye billigere å importere sykler direkte fra India. Moro var det lell. Tilbake på hotellet over en øl ble vi ganske oppsatt på å gjennomføre dette prosjektet.  

Så var det tid for avreise. Devi kjørte oss til flyplassen og hektet på oss et gult silkeskjerf, en fin gest som skal bringe lykke. Mukti hadde også lovet å komme, men ringte og beklaget at han ikke kunne komme. Seinere fikk vi en e-post der han beklaget dette. Devi hadde nektet og mente han måtte ut på gata for å verve kunder ”and he’s my boss”… 

38 varmegrader slo mot oss på flyplassen i Delhi. Vi skulle tilbringe 7 timer her og Devi hadde avtalt med en kamerat som skulle hente oss og kjøre til et flyplasshothell hvor vi kunne fordrive tida. Slik skulle det ikke gå. Kameraten dukka ikke opp. Isteden ble vi praia av en kar som vi trodde var drosjesjåfør. Han kunne fikse alt, men var uvillig til å oppgi pris i starten. Vi lot oss lure med helt til bagasjen var surra opp på taket av en knøttliten bil og det viste seg at vedkommende som egentlig var sjåfør overhodet ikke hadde peiling på hvor vi skulle. Da reiste vi bust og gikk ut av bilen, men igjen fikk han overtalt oss. En ny sjåfør dukket opp og han skulle kjøre oss til Hotel Zaphire, som skulle være meget bra. Dette var selvfølgelig bare tull. Utenfor det hotellet fløt kloakken i gata og de hadde ikke en gang en restaurant. Sjåføren trakk på skuldrene og hadde ingen alternative forslag. Rasende forlangte vi å bli kjørt tilbake til flyplassen igjen. Som sagt, så gjort, men bare etter noen hundre meter oppdaget Kjersti et skilt til et Radisson hotell. Vi svingte av og bak porten åpenbarte det seg et luksushotell der vi var hjertelig velkommen inn til å slappe av i luftavkjølte omgivelser. Det var som å komme til paradis, men alle paradis har som kjent en slange eller i dette tilfellet: tarmbakterien Campylobacter. Vi lot oss besnære av all luksusen og satset på buffeen fordi vi da kunne drøye måltidet lengst mulig. Her trodde vi det måtte være trygt. Det måltidet skulle komme til å medføre mye trøbbel i ettertid, men på dette tidspunktet bare koste vi oss.  

Vi beregnet god tid til å komme oss gjennom innsjekkingen på flyplassen og det trengte vi. Allerede ved inngangen ble vi nektet adgang fordi vakta ikke fant navnene våre på meterlange lister som hang oppetter veggen. En av oss fikk gå inn og varsle i skranken til flyselskapet. En derfra ble med og ordnet opp. Nå visste vi mer om hva som ventet oss, og turnerte egentlig innsjekkingen ganske greit, men det var en stor lettelse når alle hindre og kontroller var passert og vi kunne synke ned i flysetene.  

Så startet den lange veien hjem. Vi sov noen timer, men det var Einar som først kjente seg uvel. Vi forsto at buffeen hadde vært en gedigen tabbe og forbannet oss selv for at vi hadde vært så lettsindige helt på tampen av turen. Alle tre ble slått i dørken da vi kom hjem, men det er en annen historie. Vår fantastiske reise til Nepal var over. Det hadde vært 16 utrolig spennende dager, fulle av opplevelser og inntrykk. Ikke minst hadde vi fire hatt det veldig hyggelig sammen med mye latter og moro.